29.12.2021. I år som i fjor skulle jeg avslutte året med en langtur i Østmarka (Oslomarka). Og med fjord årets tur friskt i minnet, der jeg ble <<reddet av Vangen Sportstue>> v/ Frank, skulle dette bli en langt mindre strabasiøs tur. Men helt uten dramatikk skulle det ikke bli denne gangen heller.
Det var både kalt og mørkt da jeg godt innpakket satte av sted fra Haraløkka til Sørli hvorfra jeg stakk ut på isen ved Sørlimyra. Jeg hadde for anledningen valgt sko med pigger som skulle gi et godt grep på isete underlag. Jeg løper rolig over Sørlimyra og videre et stykke nordover på Nøklevann før jeg krysser over vannet til Bremsrud på motsatt side. Herfra tar jeg lysløypa videre til Sleppa og Mariholtet.
Jeg går og løper litt om hverandre eller “gågger ” som det også kalles. Forholdene er bra og jeg holder meg selvsagt godt unna skisporene. Vet jo selv hvor irriterende det kan være som skiløper.
Ned bakken til Mariholtet i Østmarka
Det går greit til Mariholtet hvorfra jeg fortsetter over demningen, som deler Nord-Elvåga i to (Fri-Elvåga på nordsiden og Nord-Elvåga på sørsiden) og videre i lysløypa mellom Mariholtet og Vallerud i Lørenskog. Jeg passerer et løypekryss der Elvågaveien går sørover mot Deledalen før jeg fra neste løype kryss tar til høyre inn Haugerveien.
Her i Haugerveien, som er en skogsvei fra Lørenskog, labber jeg i 15-20 cm snø, men denne er mer pudder enn fast og da går det greit. Straks etter kommer jeg frem til Knuttjern.
Knuttjern ligger øst for Elvåga, ved veien som går opp fra Hauger ved Losbyveien. Det heter seg at navnet kommer av at en som het Knut druknet her. Hytte i privat eie nordvest for vannet, oppført like før krigen av Nils Ihlen som eide store deler av skogen øst for Elvåga.
Fra Knuttjern tar jeg rød løype langs vannet et stykke før jeg kommer innpå blå sti. Denne følger jeg videre til Skullerudtjern hvor jeg tar en drikkepause. Her ved tjernet er det både Gapahuk og bålplass.
Skullerudtjern er et lite vann i Lørenskog som ligger sørøst for Knuttjern. Vannet ligger midtveis mellom Skulerud gård og Skulerudseter. I 1938 ble det drevet sagbruks virksomhet ved vannet.
Fra Skullerudtjern og videre skulle jeg ta <<Veidermannstien>> som er en natursti mellom Skullerudtjern og Skulerud. Stien som er laget og blir vedlikeholdt av Lørenskog Jeger- og Fiskeforening går under navnet Veidermannstien. Løypa har diverse poster som forteller om skog, jakt og fiske samt en modell av et vannhjul. Rasteplasser underveis og en permanent Gapahuk på vestsiden av Skullerudtjern. Det var nettopp denne stien jeg skulle ta, men allerede etter snaue 50 m. der sti går over myr på klopper, er uhellet ute. Jeg ser ikke kloppene, som er dekket av ca 20 cm snø og tråkker på utsiden. Dermed forsvinner benet ned i myra og jeg faller fremover samtidig som venstre fot sitter fast mellom kloppene. Først trodde jeg at foten var vrikket, men straks etter å ha kommet opp av myra kjenner jeg at den er ok.
Heldig vis gikk det bra denne gangen også tenkte jeg mens jeg løp rolig videre med vann i den ene skoen til Skulerud gård. Sko med Gore Tex er vel og bra for å holde vannet ute, men de slipper heller ikke ut vann. Både sko og lisser var frosset så det gikk ikke å få de av seg heller, men greit så lenge man holder bena i gang.
Skulerudstua som ligger i enden av Vålerveien (til høyre på bildet), som var et våningshus til Skulerud gård, er et gammelt hus med nytt serveringssted i Lørenskog. Våningshuset som står her i dag er satt sammen av to bygninger, den eldste muligens fra 1669, og er en av de gjenværende 1600-talls trebygninger i Akershus og muligens det eldste våningshuset i Lørenskog.
Så frem det er mulig med vann i den ene skoen nyter jeg turen videre langs Vålerveien til Losbyveien og deretter Losby. Underveis tar jeg noen bilder.
Fra Losby tar jeg grusvei langs Losby golfbaner og Losbyelva til veikryss omtrent ved det gamle vannhjulet. Her svinger jeg til høyre og så står de der – de beste skisporene en kunne tenke seg. Det er nå man skulle hatt ski tenkte jeg mens jeg løp i mellom sporene.
Underlaget var litt løst og det ble mer gågging enn løping, men jeg passerer etter hvert Fiskelausa og Drettvann før jeg tar av fra veien og inn til Stokkholtmyr. Her skulle jeg ta en drikkepause, men det kunne jeg bare glemme siden vannet vå var fryst til is.
Spørsmålet nå var hvorvidt jeg skulle ta blå sti eller rød løype videre, men siden det var kjørt med scooter i rød løype var det ikke så vanskelig å velge. Det enkle er ofte det beste tenkte jeg og valgte rød løype. Vel vitende om at denne gikk i terreng med myr, men det fikk heller stå sin prøve.
Scooterspor i rød løype mellom Stokkholtmyr og Skråbakkhullet (Valstadløypa)
Jeg holder meg også her unna det som er av skispor, men det er nokså løst og det er ikke til å unngå å trå igjennom. Heldig vis er det ikke vann under. Stort sett er det fast underlag og da går det greit. Ved Skråbakkhullet eller 17.mai-plassen som den også kalles går rød løype- og blå sti sammen et stykke. Jeg følger blå sti videre mot Nordre Skytten. Det varierer med snødybde, men det går greit og straks etter passerer jeg et sti kryss der jeg knotet sist gang. Denne gangen var det mindre snø og letter å finne rett vei.
Jeg passerer N.Skytten og straks etter er jeg på Skyttenbrua eller El Paso som den også kalles blant markatraverne.
Skyttenbrua (El Paso) er en bru i sundet mellom Nord- og Sør-Elvåga som måtte bygges da vannstanden i Elvåga-vannene ble hevet i 1964, slik at de to vannene ble ett. Brua ble betegnet av friluftsungdom på 1960- og 70-tallet med det spanske ordet for passasje, overgangssted; <<El Paso>>.
Fra brua tar jeg skogsvei til Pettersbråten og Langvannsbekken. Her er det kun oppgåtte spor og veldig løst, men så dukker to ATW`er opp med hver sin matte på slep samt at den ene setter spor. Det blir straks enklere å komme seg opp langbakken til Ødegårdsmosen. Herfra velger jeg å ta Karl Xlls vei som er en blå merket sti videre forbi Bjønnesteinen til Ødegården. Deretter tar jeg brøytet vei til Katisa hvor jeg svinger ned og ut på Nøklevann. Jeg kjenner nå at det røyner på, men klarer delvis å løpe over til Bråten på motsatt side før jeg går den siste biten hjem.
Årets siste tur ble gjennomført akkurat som planlagt. Herlig
Ca 25,8 km
4:22
Se tur på Strava HER:
