TurBirken Ski 54 km – 2019

15 mars 2019.Terje og jeg som hadde overnattet på Scandic Victoria i Lillehammer skulle møte Einar som kom direkte fra egen hytte ca. kl. 06:00 for felles avgang med buss.

 

Og ettersom bussene ble fylt opp gikk de fortløpende til Rena. Einar og jeg fikk plass ved siden av hverandre litt bak i bussen mens Terje satt lenger fremme. Atmosfæren er som vanlig litt spent, men praten gikk løst og stemningen god. Vi hadde imidlertid ikke kjørt mange minuttene før sjåføren kunne opplyste om at det på Rena var ca 5 plussgrader og sprutregn. I flere sekunder ble det helt stille på bussen og de som spiste sluttet å tygge, hmm. Nei nei, jeg bare tuller sa han etter en stund – det er fine forhold med ca 7 blå på start.

 

Underveis tenkte jeg for meg selv at dette er 10.gang jeg går denne fine turen fra Rena til Lillehammer. I all slags vær og føre har jeg gått over fjellet med en sekk på minst 3,5 kg og hver gang, har det vært like flott å fullføre. Men denne gangen skulle det liksom bli et slags farvell siden dette skulle bli min siste reis i Birkebeinerens rike.

 

Lavt stressnivå på Tingstadjordet der de siste forberedelser gjøres

 

 

Terje og Einar med siste finpuss før starten

 

Foruten at vi er 3 turkompiser, naboer og tidligere kollegaer, går vi alle for samme klubb – Team Sportsmanden. Fra Høyre mot venstre Einar, Terje og Arvid

 

 

På Tingstadjordet er stemningen rolig når vi gjør de siste forberedelsene. Vi avleverer returbagasjen på rett plass, tar noen bilder og skravlet litt med de rundt oss før vi finner plassene våre i rett startpulje. Dvs, Terje og jeg i Pulje 1 mens Einar som har ambisjoner om sub 5 skulle starte i pulje 3. Dette fordi det er mer motiverende å ta igjen løpere enn å bli forbigått. Og med et ønske om God tur og lykke til! – var vi klare for start.

 

Pulje 1 klar for start. Terje med gul lue og jeg like bak

 

 

Straks etter smalt startskuddet og så var vi i gang. Først sakte og så fortere ettersom feltet strakte seg ut. Utgangspunktet mitt var å ha en fin tur som skulle nytes underveis. Det var kanskje derfor jeg også hadde valgt felleski. For å kompansere for dårlig teknikk og at jeg ville gå så billig som mulig oppover, fikk det heller stå sin prøve med dårligere glid.

 

 

Mat- og drikke på Dambua

 

 

Det gikk greit og jeg passerte flere mat- og drikkestasjoner hvor jeg forsynte meg godt. Forholdene var bra med faste fine spor hele veien. Å gå Birken tenkte jeg, er litt historisk. Bak sagaen om Birkebeinernes ferd ligger en dåd som tiltaler oss til alle tider. Man kan liksom se for seg to Birkebeinere som kjemper seg fram over fjellet i forrykende uvær uten tanke for å snu eller gi opp. Å være en Birkebeiner er slitsomt, men mest av akt, moro!

 

På vei mot Kvarstadsetra

 

Ettersom jeg skulle nyte både turen og omgivelsene, var det et skår i gleden at tåka lå nokså tjukk langs løypa. På en måte var det kanskje greit da man ikke så toppen før man pluteselig var over Dølfjellet, Raudfjellet og Midtfjellet, men fra Sjusjøen og ned ble det en utfordring da vi ikke så hvilke vei sporene gikk. Det ble en del knall og fall, men jeg kom meg greit ned og staket den siste biten inn på Birkebeiner stadion og i mål.

 

Fullført TurBirken Ski 54 km – 2019. Well done!

 

Godt fornøyd med egen innsats fikk jeg noen til å ta et bilde før jeg ble sluset videre gjennom målområdet. Med diverse godsaker som mat og drikke under armen og i lommene, satte jeg kursen mot bussen for videre transport til Haakons hall.

 

Her treffer jeg en fornøyd Terje som kom med samme buss. Hvordan har det gått med Einar spør vi og straks etter fikk vi følgende melding fra ham; Helvete!! Tid: 5,06. Ser ut som det er umulig å komme under 5 timer 🙁

 

Det fine med å gå Birken på en fredag er at det går pent og pyntelig for seg, lite trengsel, mindre køer og ikke minst, at det er varmt vann i dusjen. Herlig!

 

 

 

Jeg henvender meg til sekreteriatet og for her bekreftet at dette var 10.gang. Og som lønn for strevet, fikk jeg et flott glassfat som bevis på at jeg er en Birkebeiner. Tusen takk!!

 

Ca 54 km

 

5:53:47

 

#turogtrening #teamsportsmanden #birken2019 #birkebeinerrennet #crosscountry #nordicski #mosjon #skitur

 

Resultater m.m., se Sportsmanden HER

Se tidligere renn under Kategorien – Konkuranser vinter

 

Flere bilder fra samme tur;

 

 

 

 

Mat- og drikke på Dambua

 

FredagsBirken – 2018

Torsdag ettermiddag satte Einar, Terje og jeg kursen mot Lillehammer og det 80.Birkebeinerrennet. Vi skulle alle gå FredagsBirken for Team Sportsmanden – en klubb som i løpet av kort tid har fått mange medlemmer.

Terje som i 2015 gikk Birken for 10.gang mens Einar samme år debuterte, er liksom “veteranen” når han nå skal starte for 12-gang. Selv starter jeg for 5-gang i FredagsBirken og 9-gang totalt. Underveis til Lillehammer var det ikke til å unngå at det var kulda som var hovedtemaet, men av erfaring fra tidligere år osv., blir det som regel mildere enn varslet. Så også denne gangen da det “bare” var minus 13 da vi skulle starte kl 09:00.

Straks etter innskjekking på Scandic Victoria og etter å ha lempet inn ski, bagasje og annet utstyr på rommet , bar det avsted oppover til Haakons hall hvor vi skulle hente starnummer. Atmosfæren i hallen er spesiell, men vi nyter det. Vi tar en runde blandt diverse salgsboder som bugner av gode tilbud og mens vi rusler, treffer vi Hans Petter og Steinar som vi veksler noen ord med. Deretter forlater vi hallen og med startposen under armen, rusler vi tilbake til hotellet, men først, svinger vi innom Cafe Toscana hvor vi tar pizza og en øl.

Tidlig neste dag kl 06.00 setter vi oss på bussen og straks etter er vi på vei til Rena og Tingstadjordet for start i FredagsBirken. Før vi forlot hotellet hadde vi spist frokost og fått laget en matpakke. Underveis er det nokså stille, men ettersom vi nærmet oss Rena og Tingstadjordet, ble det mer liv på bussen og atmosfæren var litt spent, men god.

Stille og rolig på Tingstadjordet før start.

Vi visste ikke hvor kaldt det var, men siden det var varslet ned mot minus 20 på start, var det derfor overraskende at det ikke “beit” i kinna da vi gikk av. Mulig at kulda ikke kjennes like godt med null luftfuktighet og ingen vind – faktisk var det helt greit.

Det fine med FredagsBirken er at det ikke er noen trengsel, stress, lange køer osv., for vi fikk greit med plass i varmeteltet. Her spiser vi matpakke og skravler med flere likesinnede mosjonister. Stemningen er god, litt anspent, men det er normalt.

Tiden gikk fort og straks etter å ha avlevert baggen på lastebilen for retur til Haakons hall, fant vi våre plasser i startfelet for pulje 5 som var første pulje for klassisk langrenn. Med sola godt plassert på en blå himmel steg tempen raskt, minst like raskt som hos oss som stod klare for start.

Pulje 5 gjør klart for start

Einar som har gått FB en gang tidligere under vanskelige forhold hadde nå ambisjoner om sub5. Selv tenkte jeg ikke så mye på dette, men mente at jeg kunne holde følge med Einar et stykke om ikke helt til mål. Terje som er hofteopperert for et snaut år siden, ville bare ha en best mulig tur. Uansett var vi enige om at vi ikke skulle vente på hverandre underveis da vi allikevell skulle møtes i Haakons hall etter løpet.

Klar for start i FredagsBirken 2018.

God tur og lykke til sa vi og så smalt startskuddet. Jeg hadde Einar til venstre for meg og Terje rett foran, men allerede etter 100-200 m forsvant Einar. Jeg la meg bak Terje en stund før vi etterhvert byttet plass. Og med meg foran og han like bak, fortsatte vi oppover mot Skramstad. Det gikk forholdsvis greit og festet var bra, men gled det dårlig? Litt før Skramstad kommer vi ut av skogen for en stund og det er her jeg kjenner at det er trått – veldig trått. Det var som bare tenkte jeg og mintes første gang i 2005 (- 18) da forholdene var akkurat som som nå. Jeg staker det jeg orker og det går rimelig greit frem til Skramstad.

Vel fremme på Skramstad synes jeg det har gått forholdsvis greit selv om det er trått og at man ikke får noe gratis. Jeg tar noe å drikke samtidig som jeg speider etter Einar og Terje, men disse ser jeg ikke. I det jeg forlater Skramstad tenker jeg at Einar er foran mens Terje er lenger bak.

Fra Skramstad til Dølfjellet går løypa i åpent terreng med jamn stigning. Festet er bra og jeg holder sporet hele veien opp til toppen. Utsikten fra toppen er formidabel og jeg nyter omgivelsene. Litt sliten etter 15 km med stigninger gleder jeg meg nå til første skikkelige utforkjøring ned fra Dølfjellet til Dambua. Men akkurat som jeg satte meg ned for å suse avsted, lugget det i skiene og som lyn fra klar himmel, tok jeg et “svalestup” med en mindre stilfull landing midt på brystet. Luften ble slått ut for et øyblikk og det tok noen sekunder før jeg fikk summet meg, men selv om det gorde vondt der og da, var jeg raskt oppe på bena og på vei nedover. Litt skremt av hendelsen og at det var ømt i brystet, innser jeg at sub5 ikke var mulig.

Jeg tar meg god tid på Dambua før jeg fortsetter videre mot Raufjellet som kanskje er det flotteste parteiet i løypa. Med sol fra blå himmel er det bare å nyte den videre ferd og her forteller bilder mer enn ord…

Kongevær på Raufjellet

På Kvarstad spiser jeg det jeg kommer over og drikker flere begre med bl.a. cola og Vørterøl som smakte fortreffelig. Fornøyd med tingenes tillstand tross alt, setter jeg avsted mot løypas høyeste punkt på Midtfjellet. Det første partiet langs veien går greit og jeg følger sporene for det meste, men den siste biten opp går jeg utenom sporene.

I løypa fra Kvarstad til Midtfjellet

Utsikt fra løypa på vei opp til Midfjellet og løypas høyeste punkt på 910 m.o.h.

Jeg passerer under den oppblåste portalen og opp den siste kneika før det bikker utfor mot Sjusjøen. Dette er normalt et parti hvor det skal stakes, men når skiene ikke glir, blir det tungt.

Jeg kjenner at jeg er mer sliten enn hva jeg trodde og mens jeg gjør som Stein sier når du møter “helvete” om å knipe øya igjen og gå rett igjennom, så dukket Frode opp.

I løypa mellom Fjellelva og Sjusjøen (foto: Frode Monsen/Sportsmanden.no)

Både glad og lettet for å ha passert “helvete” fikk jeg følge med Frode. Han bød på marsipan, rosiner og drikke som smakte herlig. Det var flott med litt moralsk støtte akkurat når jeg trengte det som mest. Tusen takk Frode det hjalp mye for den videre ferd.

Før jeg forlot siste mat- og drikkestasjon på Sjusjøen hadde jeg drukket flere begre med cola og oppmuntret av Hans Petter som stod langs løypa, var det nå bare å sette utfor.

Stedvis gled det nokså bra der løypa som hadde ligget i sola nå lå i skyggen. Skiltene med avstand til mål ble passert i en fei og under kraftledningen gikk det greit i gode spor. Straks etter svingte jeg inn på Birkebeiner stadion og staket i mål. Godt fornøyd med fullført løp og selv om tiden 6:18:03 var i overkant, så hadde jeg en kjempefin tur.

Godt fornøyd med fullført FredagsBirken.

Vel tilbake i Haakons hall og etter en varm dusj, treffer jeg Einar som avtalt på tribunen. Han var litt missfornøyd med at han ikke klarte sub5, men fornøyd med ny pers med 2 minutter. Årsaken mente han var ganske opplagt da felleskiene på dette føret ikke var et sjakktrekk. Terje ankom en drøy halvtime etter meg. Aldri har jeg brukt så lang tid rent tidsmessig sa han, men sjelden har det vært så fint over fjellet. Og i bilen på vei hjem, snakket vi om neste år osv,.

Ca 54 km

6:18:03

For resultater m.m., se Sportsmanden

#fredagsbirken #birken #sjusjøen #teamsportsmanden #turogtrening #skiglede #crosscountry #nordicski #mosjon #skitur

Flere bilder følger;

Foto: Frode Monsen/Sportsmanden.no

 

FredagsBirken – 2017

17 mars 2017. Med et ikke altfor godt grunnlag (90 km) på ski, satte jeg torsdag kveld kursen mot Lillehammer og FredagsBirken. Også denne gangen skulle jeg overnatte hos Steinar som jeg skulle møte i Haakons hall. Steinar som er pensjonist og tidligere kollega, har helt siden november gått på ski. Han synes det er helt greit å være sponset av NAV og samtidig kunne gjøre det han liker best.

Etter å ha hentet startnummer og spist middag, reiste vi hjem til Steinar. Her ble vi sittende å prate om tidligere renn og andre bravader til litt utpå kvelden. Bl.a. fortalte Steinar at han etter å ha deltatt 25 ganger, skulle droppe årets Birk.

Klokka ringte 04.30 og mens jeg kledde meg ordnet Steinar frokost med alt som hører til. Egg, kaffe og mye mer. Kan man ha det bedre? Vi sjekket Yr mens vi spiste og varselet lovet godt for en fin dag på ski. Det var bare vinden som kunne skape bekymringer.

Steinar kjørte meg bort til de oppstilte bussene som gikk ettersom de ble fylt opp. God tur og lykke til sa han før jeg fant min plass på bussen og ca kl 05.50, var jeg på vei til Start.

Underveis skravles det høylytt og historiene er gode. Det er artig å høre andres erfaringer osv., men generelt, så er det vær og føre det snakkes mest om. Frode som har ligget i trenings leier på Sjusjøen har gitt flere gode rapporter om forholdene og med smøretips fra Stein, gledet jeg meg til en fin tur.


Klar for FredagsBirken for fjerde gang

Vel fremme på Tingstadjordet hadde jeg relativt god tid. Jeg ruslet litt rundt og nyter den rolige atmosfæren. Her var det ingen stress eller høye skuldre. Forholdene var gode og Swix anbefalte tørrvoks. Men med mitt spede grunnlag, valgte jeg å følge Steins råd om klister dekket med voks. Jeg korket derfor inn flere lag med VR50.


FredagsBirken 2017 pulje 1

Deretter fant jeg frem til startfeltet for pulje 1 og var klar for start. Jeg var litt spent og funderte litt på hvordan dette ville gå, men da startskuddet gikk kl 08.30, var det glemt.

Fra min posisjon litt bak i feltet var det bare å følge på. Føret var skarpt og det kjentes ok. Planen var å finne en passende rytme så raskt som mulig. Skiene satt bra og det gikk greit opp til Skramstad.

Deretter bar det videre mot Dølfjellet. Et parti hvor det skal stakes med og uten fraspark samt diagonalgang. Det er da jeg kjenner det i ryggen og det er her jeg får svi for det dårlige grunnlaget. Jeg faller sammen og teknikken er det så som så med og det blir mye jabbing og liten fremdrift – puh.

Vel over Dølfjellet huker jeg meg ned og setter utfor. Farten øker og jeg koser meg med at det gåt nedover. Plutselig og uten forvarsel ligger jeg i bakken og sklir et stykke nedover før jeg stanser. Jeg skjønte lite av hva som skjedde, men tror at klisteret lugget i kanten på sporet. I fallet mister jeg en drikkeflaske som suste av sted i sporet akkurat som en bob i en «bobbane». Jeg kommer meg opp og heldigvis, er både jeg og utstyr uskadet før jeg suser videre ned bakken. Jeg passerer drikkeflasken som hadde stanset og tenkte at det ville ha vært for jævlig om jeg ikke hadde riktig vekt på sekken, men det fikk heller stå sin prøve.

På Dambua tar jeg en god pause med mat og drikke, og siden ryggen er lei, handler det nå bare om å fullføre.


Fine forhold på Raudfjellet. Frisk vind kommer inn fra siden, men generer ikke. (foto: FB-2016)

Det går bra oppover Raudfjellet og skiene sitter bra. Jeg ser meg bakover og ser ingen, men plutselig kommer det en fykende forbi i stor fart. Anders Gløersen blir førstemann til å vinne SkøyteBirken. Gratulerer!!

På Kvarstad forsyner jeg meg godt med mat og drikke samt at jeg klemmer i meg en gel. Og godt fornøyd med tingenes tilstand bortsett fra at ryggen ikke var god, gøyv jeg løs på den siste halvdelen. Skiene er ok og jeg følger sporene for det meste, men måtte ut i fiskebein enkelte steder. Underveis mot løypas høyeste punkt på Midfjellet gledet jeg meg til å stake mot Sjusjøen. Men da vi stakk hode over kanten, slo vinden voldsomt i mot. Vi måtte stake nedover og deretter gå/labbe mot vinden. Snø føyket inn i sporene og det var som å gå i en evinnelig motbakke. Jeg lå midt i en klynge og forsøkte og hjemme meg bort, men så var det min tur til å gå foran. Det var tungt å gå mot vinden og attpåtil skulle brøyte spor, men vi fortsatte videre. Og mens jeg tenkte på det, så dukket Frode opp med kamera og det hele. Jeg smilte så godt jeg kunne mens Frode knipset bilder. Deretter fikk jeg Kvikk Lunsj og varm drikke. Tusen takk sa jeg før jeg fortsatte videre. Og med lykkeønskninger om god tur, passerte jeg Sjusjøen.


I frisk motvind mellom Midtfjellet og Sjusjøen (Foto: Frode Monsen/Sportsmanden.no)


Med et smil på lur fortsatte jeg mot Sjusjøen og L.hammer. FFoto: Frode Monsen/Sportsmanden.no)

Nå er det kun den siste biten igjen tenkte jeg og satte utfor. Sporene var gode og farten ok, men ettersom vi kom ned i skogen, ble sporene bløte. Med sug og slingrete spor, prøvde jeg å stake så mye som mulig. Under kraftledningen hvor det er nokså smalt kom vi sammen med de som gikk StafettBirken. Det ble trangt om plassen da disse var friske og skulle forbi, men sammen med disse kom det flere som skøytet. De brøy seg fint lite om oss som var avhengig av spor og skøytet over våre ski. Faktisk var dette veldig irriterende, men det gikk greit med oss alle. Omsider rundet jeg stadion og med navn og klubb rungende over anlegget, fikk jeg anvendt tid på luften. Glad for å komme i mål, er jeg uansett fornøyd med gjennomført renn.

Straks etter at tidbrikken ble pukket av, kom det en kar med “Crew” på jakka som skulle kjenne på sekken. Nja sa han og kjente på sekken en gang til før han sa – Godkjent. Ja du kan bare prøve å si noe annet tenkte jeg mens jeg fikk en til å ta et bilde.


Fullført FredagsBirken for 4 gang.


Takk for denne gang!!

Steinar ventet som avtalt ved Haakons Hall og i hans bil kjørte vi hjem til ham. Mens jeg dusjet og fikk på noe tørt tøy, laget han middag. Varm mat med en Munkholm til smakte utrolig bra. Tusen takk for meg Steinar!!

Ca 54 km

5:46:11

For resultater m.m., se Sportsmanden HER og HER

#fredagsbirken #birkebeinerrennet #skitur #mosjon #crosscountry #turogtrening #temsportsmanden

Flere bilder følger;


Haakons Hall torsdag kveld


Foto: Frode Monsen/Sportsmanden.no


Foto: Frode Monsen/Sportsmanden.no

 

FredagsBirken ski – 2016

FredagsBirken 2016

Terje og jeg reiste til Lillehammer og Håkons Hall torsdag kveld for å hente startnummer til FredagsBirken 2016. Her skulle vi også møte Steinar som selv skulle gå Birken på lørdag. Både Terje og jeg hadde vunnet startnummer på loddtrekning av Sportsmanden og sammen med Frode og Frank, var vi fire stykker som skulle delta for – Team Sportsmanden. 

.
Håkons Hall. En betenkt Terje vurderer tilbudene

Etter å ha “bippet” startnummerposen for å sjekke om vi var rett person osv., møtte vi Steinar som avtalt. Deretter rusler vi litt rundt i hallen for å nyte atmosfæren samt at jeg fikk kjøpt meg noen nye remmer til stavene.


Og mens vi går litt rundt, treffer jeg Per Inge og Kjell som var på oppdrag for Kondis. Vi snakket litt om “Birken” osv., før det ble tatt bilder m.m.


Per inge Østmoen og Kjell Vigestad – Kondis

Hvorfor gå fredag når det er ledige plasser i “selve” Birken lørdag? – spurte Kondis. Og jeg svarte som følger; om man ikke er en “merkejeger” og har anledning til å ta en dag fri, så anbefaler jeg FredagsBirken. Her er atmosfæren rolig, det er et lavt stressnivå, mindre trengsel både på start og i løypa og ikke minst, er forholdene mye bedre med tidligere start. Se mer om dette HER

Godt fornøyd med vårt besøk i Håkons Hall drar vi avsted til Peppes. Her spiser vi en herlig Pizza mens vi skravler om tidligere renn vi har deltatt i. Deretter dro Steinar og jeg hjem til ham mens Terje som skulle bo på hotell, ruslet en annen vei.

Skiene jeg skulle bruke var ordnet på best mulig måte og med varsel om minusgrader, var det ingen grunn til å endre på dette. Jeg hadde et tynt lag blått klister dekket med en blanding av universal og lilla. Mulig kunne dette dekkes med voks, men det fikk jeg heller ta på start neste dag.

Ettersom vi skravlet om både Birken og Steinars forestående sykkeltur til sommeren – en tur på ca 260 mil fra Oslo til Roma, gikk tiden fort og ikke lenge etter, var tid for å innta horisontalen.

Klokka ringte 04.30 og mens jeg kledde meg ordnet Steinar frokost. Vi sjekket YR samtidig som vi spiste og her ble det meldt om overskyet og rundt null grader gjennom dagen. Dette lovet godt og jeg gledet meg derfor til en fin tur.

God tur og lykke til sa Steinar som kjørte meg bort til bussen hvor jeg skulle møte Terje. Her gikk bussene ettersom de ble fylt opp og ca kl 06.00, var Terje og jeg på vei til Rena og Tingstadjordet. Underveis hadde vi fulgt med på tempen og ved Rena viste denne 6+. Dette var varmere enn meldt, men om sola ikke slipper til, så kan dette gå bra tenkte vi.

Vel fremme på Tingstadjordet møtte vi Frode som avtalt. Og med hver vår flotte – Sporsmanden lue, var det bare å glede seg til en fin dag på ski.


Stille og rolig på Tingstadjordet

Med kort tid til start og fortsatt noe som skulle ordnes, tok jeg med sekken til Frode og skyntet meg bort til lastebilen for bagasjeinnlevering. Da jeg kom tilbake så jeg hverken Terje eller Frode og med 5 min til start, var det bare å komme seg på plass i startfeltet for pulje 1.


FredagsBirken. Straks klart for start for pulje 1

Jeg så ikke de andre, men antok at alle var på plass. Og mens jeg fester stavene og gjør meg klar, kommer en kar under gjerdet helt der foran og jammen var ikke det Frode.

Straks etter smalt startskuddet og så var vi i gang. Fra min posisjon bak i feltet var det bare å følge på. Føret var skarpt og det kjentes ok, men glapp det litt? jeg hadde ikke spiker feste, men det ble bedre ettersom vi kom høyere. Jeg la meg ut til høyre og speidet etter Terje, men da jeg ikke så ham, tenkte jeg at han måtte være der fremme et sted. Kanskje var han sammen med Frode?  og mens jeg lurte på hvor han var, hørte jeg en rett bak meg spørre om det gikk greit. Og jammen var det Terje som dukket opp. Vi holdt følge ett stykke og med ham foran og meg bak, gikk det greit videre. Slik fortsatte det til vi kom ut av skogen, men her på myra, kom Terjes stakeferdigheter til sin rett og jeg måtte bare innse at jeg ikke klarte å henge på. Sakte men sikkert så jeg ham sige ifra og rett før Skramstadseter, var han ute av syne.

Jeg forsynte meg godt med både mat og drikke før jeg satte av sted mot Dølfjellet. Mulig var snøen mer tørr her for nå satt skiene bedre og det gikk greit. Så langt alt vel, men det var nokså varmt og da vi kom opp på Dølfjellet, fikk vi vinden midt i mot som en avkjøling. Løypene var flotte og jeg gledet meg til å sette utfor fra Dølfjellet mot Dambua som var neste mat- og drikkestasjon.

Her på Dambua hiver jeg innpå lefse og banan som jeg skyller ned med flere begre sportsdrikk før det bærer videre. Det neste strekket er Raufjellet som enten kan være det tøffeste partiet i løypa- og eller som det fremstår i dag, det flotteste partiet. Skiene sitter bra og i flotte spor nyter jeg turen videre mot Raufjellet. Og mens jeg er på vei opp fjellet, dukker sola opp for å bidra med sitt. Omgivelsene er fantastiske og innrammet av en lang rekke skiløpere, måtte jeg hente frem kamera. Og her forteller bilder mer enn ord…


Fra Dambua og opp Raufjellet


Raufjellet. Flottere blir det neppe


På vei opp Raufjellet

Vel over toppen går det greit videre og jeg staker så mye jeg orker. Det går nå jamt nedover mot Kvarstad og farten er ok, men det er litt sug i sporene. 

På Kvarstad spiser jeg det jeg kommer over av mat som lefse, banan og Birkebeinerskinke. Denne var god og det smakte med noe som var salt. Jeg drakk flere begre med drikke også cola. Og klar for siste halvdel av rennet setter jeg av sted mot Midtfjellet som er løypas høyeste punkt med sine 910 moh.

Fra Kvarstad mot Midtfjellet (foto: Svein Arne Høgård)

Fra Kvarstad og videre virket det som det var et føreomslag. Sporene var glatte og festet dårlig, men den første biten går greit i og med at vi går fiskebein i de bratteste kneikene langs veien. Deretter ble det tyngre med glatte ski og jeg forsøkte å stake der det var mulig. Gikk for det meste mellom sporene og mens det stadig gikk oppover, tenkte jeg at jeg på toppen skulle legge på mer klister. Jeg passerte buen da en tilskuer ropte – nå er du oppe. Jeg kikket opp og fremover og der var det enda en bakke. Jeg gledet meg til å komme opp og i det jeg rundet toppen med planer om å smøre om, fikk jeg øye på Swix. Herlig tenkte jeg som et øyeblikk trodde at jeg så syner. For her var det ingen kø og svært glad for å slippe dette selv, fikk jeg hjelp av Swix. Tusen takk!!

Fra Midtfjellet til Sjusjøen er det flotte stakepartier, men sporene var etter hvert blitt bløte og med litt sug i sporet, ble det tungt. Og ikke er det helt flatt til Sjusjøen heller, men festet var ok og jeg sendte en varm tanke til karene på Swix.

Vel fremme på siste mat- og drikkestasjon på Sjusjøen, blir det flere begre med cola. Jeg spurte etter kaffe men det hadde de ikke. Uansett var jeg ved godt mot og kastet meg på stavene for en god avslutning. Farten var ikke spesielt høy pga bløte spor og enkelte våte partier, men løypene var bra og det gikk greit i skogen langs kraftledningen. Straks etter var jeg inne på stadion og etter en defilerinsrunde, staket jeg i mål.

Godt fornøyd med gjennomført FredagsBirk fikk jeg en kar til å ta et foto.


FredagsBirken 2016 – 54 km. 5:01:55

Hvor de andre befant seg visste jeg ikke, men da jeg var på vei til bussen som skulle til Håkons Hall, kommer Frode. Og mens vi er på vei til Håkons Hall, er vi begge enige om at dette hadde vært en flott tur.

Vi leverer ski til oppbevaring, henter bagasjen og så rett til garderoben for en varm dusj. I garderoben treffer jeg Terje som var ferdig skiftet og på vei ut i hallen.

Ferdig skiftet osv., møtes vi på tribunen. Her oppsummerer vi dagen og alle er vi fornøyd med egen prestasjon. Og selv om ingen av oss perset, så var det tross alt for alle tre, det nest raskeste rennet – ever.


Terje og Frode fornøyd med gjennomført fredagsBirk

I og med at bilen stod hos Steinar, ruslet Terje og jeg langs Sigrid Undsets vei og hjem til ham. Og da vi kom fram, var han i full gang med å preppe skiene for selve Birkebeinerrennet neste dag. Jeg takket for meg og ønsket god tur og lykke til med rennet. Deretter kjørte vi tilbake til Håkons Hall for å ta med Frode som skulle til Moeleven. Underveis var humøret på topp og vi skravlet og lo alle tre. For dette hadde vært en flott dag. Fredagsbirken ga mersmak – sa Frode, før vi tok farvel med ham og satte kursen hjem.

Resultater FredagsBirken – Team Sportsmanden;

Oord, Frank                        3:53:52

Monsen, Frode                   4:05:50

Nilsen, Terje                       4:49:35

Mathiesen, Arvid                 5:01:55

Mer om Birken 2016, se Sportsmanden

#birken2016 #fredagsbirken2016 #crosscountry #sportsmanden #turogtrenong #mosjon #skitur

 

 

FredagsBirken 2015

FredagsBirken 2015.

På bakgrunn av mine erfaringer fra FredagsBirken 2014 og med god overtalelsesevne, var vi nå 3 stk. som torsdag kveld satte kursen mot Lillehammer. Einar som var fjerdemann i kvartetten, var på egen hytte i Gausdal og han skulle vi møte neste morgen på første buss. Vi var alle påmeldt FredagsBirken – 2015 med Sportsmanden som klubb. 

Straks etter ankomst og innkvartering på Lillehammer Vandrehjem Stasjonen, gikk vi avsted mot Håkons Hall for å hente startnummer m.m. 


Terje og Loc med startnummer

Her tok vi oss tid til å nyte atmosfæren og se oss omkring, før vi med startnummerposen under armen ruslet tilbake til stasjonen. Men først var vi innom Peppes hvor det ble både pizza og en øl. 

Tilbake på rommet gjorde vi alt klart for morgendagen, og satte så vekkeklokka på 03.40. God natt sa vi og ikke lenge etter så ringte klokka, for det var omtrent slik det føltes. Vi skulle gå ca 04.30 som ble for tidlig for frokosten, men dette fikset betjeningen med å lage matpakker som vi kunne hente på felles kjøkken. Flott service!!

Litt før klokken 05.00 møtte vi Einar og sammen gikk vi på bussen. Det ble så som så med ytterligere søvn på bussen, men frokosten smakte bra. Prognosene sa at det skulle snø lett og med minus 1-3 grader, skulle det være greit med tørrvoks hele veien. Det vakte derfor en viss bekymring da vi så at tempen lå på pluss 2-3.

Som buss nr. 2 ankom vi Tingstadjordet ca kl 07.15. Og siden det fortsatt var lenge til start kl 08.30 installerte vi oss i varmeteltet. Her ble vi sittende og skravle med hverandre og andre, om vær og smøring osv. Smøretipsene fra Swix var som følger: 

VG 35, V 30, 2-3 lag VR 40 og 2-4 lag VR 50

Loc og jeg hadde lagt Gripe Tape og satset på at dette ville holde, mens Terje og Einar valgte smøretipset til Swix.

Tiden gikk fort og det nærmet seg start, så det var på tide å innlevere baggen som skulle fraktes tilbake til Håkon Hall.

 


Stille og rolig både i og rundt varmeteltet

Det snødde nå etter hvert nokså mye og med plussgrader var den heller ikke tør. Vi fryktet et typisk null føre, men valgte å ha litt is i magen. Og med mindre enn 15 min til start, ruslet vi ned for å finne vår plass i pulje 1.

 


klar for FredagsBirken med Sportsmanden

Med alle fire samlet litt bak i feltet, ønsket vi god tur og så gikk starten. Først sakte og så fortere og fortere til vi passerte matta der tiden begynner å løpe. I utgangspunktet hadde vi planer om å gå mest mulig samlet, men enkelt skulle det ikke være og det tok heller ikke lange tid, før vi var litt hver for oss.


så er FrdagsBirken i gang (foto: Kondis)

For egen del opplevde jeg forholdene slik. Sporene som var både glatte og slingrete, var vanskelige og best feste fikk jeg i mellom sporene. Jeg hadde delvis kontroll på Einar og Terje som var like der foran, men Loc hadde vi mistet. Jeg håpet det gikk bra med ham siden dette var hans debut i Birken. Hans mål var å fullføre på en best mulig måte.

Einar, Terje og jeg kommer til Skramstad omtrent samtidig, og her tar vi oss god tid. Vi heller i oss flere begre med drikke for det var nokså varmt. Både Einar og Terje hadde slitt med bakglatte ski og valgte derfor å smøre om, før vi fortsatte videre.


Terje med (blå lue) smører ski på Skramstad.

På vei innover mot Dølfjellet er vi alle tre i følge, men så skjener Terje ut til siden. Skulle han smøre igjen? Han begynte å snakke med noen som smurte ski og enset ikke oss som ropte fra den andre siden av sporene. Einar og jeg fortsatte så videre og etter å ha passert toppen av Dølfjellet, var det bare å sette seg i hockey og suse nedover på den andre siden. I og med blanke/glatte spor, ble farten stor men det gikk greit. Og straks etter var vi på neste mat-og drikkestasjon. Dambua.

Her ventet vi en stund for å se om Terje dukket opp, men vi så ham ikke, og før vi fortsatte videre, spiste vi lefser og drakk flere begre med lunken sportsdrikk.

Fra Dambua og videre virket det et øyeblikk som at det skulle slutte å snø, men gleden skulle bli kortvarig for like etter begynte det å snø mer enn før. Våt nysnø. På vei opp Raudfjellet var det kun ett spor som ble brukt, og siden dette ble glatt og jeg hadde dårlig feste, måtte jeg ta et annet spor. Det gled dårlig i våt nysnø men festet var ok, så jeg labbet avsted mot toppen. Einar som hadde lagt på klister, seg ifra og det var helt umulig å holde følge. Vel oppe, hadde jeg innfunnet meg med å gå resten alene, men så fikk jeg øye på Einar som hadde ventet på meg. Og sammen fortsatte vi videre.

Fra Raudfjellet til Kvarstad var det lett terreng med mye nedover, men siden det kun var ett “kjørespor”, ble det køkjøring med stadig oppbremsing. Jeg hadde god glid og flere ganger forsøkte jeg å skifte spor for å passere, men hver gang endte det i nesten fall da våt nysnø var som lim. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og finne sin plass i køen. Og slik ble det resten av veien til Kvarstad. 

På Kvarstad tok vi oss godt tid. Vi spiste både spekemat og lefse som vi skyllet ned med sportsdrikk og cola. Før vi fortsatte videre, fortalte jeg om det forestående, da vi nå skulle opp til Midtfjellet som er løypas høyeste punkt.

 


Fra Kvarstad mot Midtfjellet (foto: Stein Arne Negård) 

Ut fra Kvarstad gikk det greit ett stykke, men så i den første kneika, begynte det å kladde. Nei, ikke dette også tenkte jeg og labbet opp første kneika med kladder så store at det ble vanskelig å holde balansen. Vel over kneika måtte jeg skrape og slik fortsatte det videre. Opp en kneik, så skrape – opp en ny kneik så skrape igjen, før det like plutselig, sluttet å kladde. Merkelig tenkte jeg, men med toppen i sikte gikk det greit videre. Vel og merke måtte jeg gå i mellom sporene, men opp kom jeg. Einar visste jeg ikke hvor var, men da jeg nådde toppen, dukket han jammen opp igjen. Han hadde hatt en stopp for å smøre om og deretter ventet. Atter var vi i følge og med gode ski i lett terreng, gikk det raskt videre. Jeg nevnte for Einar at Sportsmandens redaktør muligens ville stå langs løypa, og da vi kom til brua, fikk jeg øye på Frode som stod klar med kamera.


Frode stod klar med kamera. (foto: Sportsmanden – Frode Monsen)

Med oppmuntrende ord som at dette går bra osv., løp han fremover langs løypa for flere bilder, til han stoppet. Og jammen hadde han ikke tatt meg på ordet også, da det ble servert appelsin og Kvikk-lunsj. Dette smakte utrolig godt.  Tusen takk:)

God tur videre sa Frode og så satte vi avsted. Dette var hyggelig sa Einar, i det vi suste gjennom tunnelen under Sjusjøvegen.  

Etter flere begre med Cola på siste mat- og drikkestasjon, så vi nå frem til å ta fatt på den siste biten. Sporene var ok og det gikk greit nedover, for selv om det var litt bløtt enkelte steder, var allikevel farten høy. Ved kraftledningene staket vi så mye vi orket og det gikk brukbart, men da vi passerte 2 km, fikk Einar fart på seg og forsvant uten at jeg klarte å holde følge. Og i det jeg kom inn på stadion for siste runde, så jeg ham stake i mål på motsatt side.

Vel i mål med oss begge to, Einar for første gang og jeg for sjette gang, var vi forholdene til tross, godt fornøyd med egen innsats.


Godt fornøyd begge to. (foto: ukjent, men det sto Crew på jakka)

Vi ble sluset videre og etter å ha spist varm ertesuppe m.m., bar det avsted i buss, tilbake til Håkons hall. Underveis oppsummerte vi løpet.

Vel tilbake ved Håkons hall, tok Einar og jeg farvel siden han skulle rett videre med egen bil til hytta. Jeg imidlertid, ruslet opp i hallen for varm dusj. Da jeg gikk inn i hallen for å hente diplomet, traff jeg Terje som også hadde hentet sin diplom samt et fat for 10 fullførte renn.


Gratulerer Terje, med 10 fullførte renn

Vi satte oss på tribunen for å vente på Loc. Og mens vi satt og snakket om løpet, forholdene osv., kom Åge Skinstad og som satte seg på raden nedenfor. Han hadde jo også gått løpet og da vi spurte om hvordan det hadde vært, tenkte han seg om før han svarte, jeg hadde feste i ca 3 km. Vi var alle enige om at turen hadde vært blytung.

Så dukket Loc opp. Han smilte og var fornøyd med egen innsats. Å debutere under slike forhold var heller ingen enkel sak, men dette til tross, så hadde han nådd sitt mål om å fullføre. Gratulerer Loc, kjempebra!

Vel hjemme og neste dag, ble jeg sittende å se Birkebeinerrennet på TV. Det var helt ufattelig at det skulle bli så flott og misunnelig som jeg var, tenkte jeg på Birken 2014 da lørdagen som kjent, ble avlyst. Mens FredagsBirken da hadde gode forhold. Så forholdet mellom FredagsBirken og Birkebeinerrennet, er nå 1-1.

Se mer om FredagsBirken på Sportsmanden

og Birkebeinerennet med resultater, reportasjer m.m.,

 

 

Plass

Navn

Startnr.

Pulje

Skramstad

Kvarstad

Sjusjøen

Tid

Klasse: M16, (Menn 16-39 år)

Makstid: 03:34:56

 

NORNguyen, Loc

60412

1

01:22:07

03:37:13

05:30:03

06:36:25

 

Klasse: M40, (Menn 40 år ->)

Makstid: 03:40:57

 

NORNordstaa, Einar

60357

1

01:05:28

02:54:32

04:17:37

05:12:23

 
 

NORMathiesen, Arvid

60363

1

01:05:23

02:54:28

04:18:08

05:14:12

 
 

NORNilsen, Terje

60364

1

01:05:16

03:03:01

04:32:10

05:25:14

 

 

Da jeg senere ba “gutta” om en kommentar til FredagsBirken, var svarene som følger:

Einar: Strevsomt opp til Skramstadsetra med bakglatte ski. Der la jeg på universalklister og det gjorde susen, men lenger opp ble det problemer da jeg fikk is i klisteret. Smurte om på Midtfjellet (skistasjon) med VR70 og da gikk det bedre igjen. Tatt forholdene i betraktning gikk det greit. Var sliten ved Skramstadsetra, men derfra og inn, med feste, gikk det fint uten at jeg egentlig tok meg helt ut.På mat/drikkestasjonene tok jeg konsekvent 2 beger drikke og banan/kjeks på hver annen.Hadde egentlig trodd at løypa var hardere med kraftigere motbakker. Er ikke skremt og går den gjerne igjen med forhold helst som dagen derpå.

Loc: På tross av forholdene så synes jeg at jeg gjennomførte rennet innen fastsatt tid som jeg i utgangspunktet satte.

> Jeg stoppet ved hver “skistasjon” og ventet tålmodig 10-15 min i køen for skismøring, attpåtil var det også 5 min for spise-/drikkepause!

> Det var veldig tungt å gå de første 9 km opp til Skramstadsetra når skiene ikke hadde feste. Og midt mellom Kvarstad og Midtfjellet tenkte jeg på hva har jeg meldt meg på. Tenkte på at dette skal jeg aldri gjøre igjen, men tanken slo fra meg etter endt målgang:) Jeg skal melde på Fredagsbirken senere, men da skal jeg gå myyyyyye mer på ski først!

Terje: Egne opplevelser i sporet skal jeg ikke si noe om- blir nok ufint det! Men det var et møkkaføre

 

Ca 54 km

 

#skitur #birken #sportsmanden #turogtrening #fredagsbirken #turrenn

Holmenkollmarsjen 2015

Med Terje, som dagen før hadde fått ordnet med startnummer, reiste jeg tidlig opp til Holmenkollen. Vi fikk parkert langs Holmenkollveien et stykke forbi Midstubakken, men rett i nærheten av bussen. Terje som forøvrig er turkompis, nabo og kollega, har tidligere deltatt i HK-marsjen mange ganger. Han har også mottatt “Statuetten” men, har fortsatt til gode å gå denne fra Sørkedalen etter at løpet ble flyttet dit i 2011.

Da bussen kom, ble den raskt fylt opp og så bar det avsted til Bogstad og Sørkedalen. Turen hit tok ikke lange tiden, og ca kl 07.45 var vi på plass. Vi gledet oss stort til dagens tur, for ikke bare var vi begge registrert med Sportsmanden som klubb, så skulle vi også begge to starte i pulje 15.

Det ble fort mye folk i området og det var mange som ivret avsted for oppvarming med og uten ski. Vi ruslet litt rundt for å kjenne litt på atmosfæren, hilste på flere av karene fra Rustad IL, og etter å ha snakket med Jan Olav om dagens smøreforhold osv., gikk vi så tilbake til vår plass der ski og annet utstyr stod.

Stor aktivitet var det i og rundt startområdet

Med minus 10-11 var det nokså kaldt, men Skiforeningen hadde satt opp flere bålpanner rundt om som vi kunne varme oss på. All honnør til Skiforeningen:)… og her har Birken noe å lære.

Tiden gikk allikevel fort og straks var det klart for eliten som sammen med pulje 1, skulle starte kl 08.15. Det ble opplyst at Øystein Pettersen hadde valgt blanke ski og skulle stake hele veien. Lykke til tenkte jeg, for dette ville bli tøft. Så smalt startskuddet og Øystein var førstemann forbi der vi stod.

Eliten har startet og pulje 1 følger like bak

…og hvordan det gikk med Øystein og de andre??… mer om dette her på Sportsmanden

Tiden gikk fort og etter å ha vært en tur nede ved elva for hvilke gang….vet jeg ikke….var det straks vår tur. Vi stilte oss opp ved siden av hverandre nokså langt fremme og var klare for start. To minutter til start ble det ropt og samtidig kom det et vindkast midt i mot. Denne var ikke kald eller sur, men en varm vind, akkurat som om noen hadde satt på en gedigen varmevifte…

Vi ønsket hverandre god tur og lykke til og så smalt startskuddet. Vi var enige om å gå sammen så lang det var mulig og etter å ha fulgt Sørkedalselva forbi Sandbråten og Skansebakken, la jeg meg inn bak og fulgte Terje tett videre. I lett kupert terreng ca 1 km, så fortsetter løypa videre på Gråseterveien. Det har gått greit hit, men det koster å tette luka da Terje nok har bedre gli. Ved Storbekkhytta som er første drikkestasjon, begynner løypa for alvor å stige mot demningen og Søndre Heggelivann. Terje som har en god dag, siger i fra og jeg må slippe.

På vei opp mot demningen og Søndre Heggelivann 

Foreløpig hadde vi ikke merket noe til vinden, men da vi nådde demningen og Søndre Heggelivann, møtte vi “Ole” som til de grader ville vise seg frem. Det blåste slik at briller ble helt nødvendig for siktens skyld.

Løypa fortsatte nå på Nye Heggeliveien forbi Bymyr og frem til Nordre Heggelivann hvor vi sklir ned bakken og ut på isen. Ute på isen møter vi igjen “Ole” og her var det han som regjerte. Han brysket seg med voldsomme vindkast og trofeene ble liggende langs løypa, for her lå det luer i alle regnbuens farger. Jeg staker så over vannet til neste mat-og drikkestasjon ved Heggelia.


Over Nordre Heggelivann til drikkestasjon ved Heggelia – 16 km

Hvor Terje befant seg i forhold til meg nå, visste jeg ikke, men vi var nokså nær hverandre på dette tidspunktet.

Fra Heggelia går løypa videre over Skamrek og inn i lett terreng mot Storflåtan. Været var strålende og jeg nyter turen videre. Vi staker over noen myrområder før vi kommer til elva og neste drikkestasjon ved Storflåtan. 


Mat-og drikke på Storflåtan – 21 km 

Fra Storflåtan vender nå løypa østover forbi Bleiksjøen. Løypa går i lett kupert terreng og etter en lengre nedkjøring mot Auretjernet, følges traseen til Langlia. Føret var varierende da det enkelte steder gled bedre enn andre steder, men sporene var gode, og det gikk greit. Etter å ha forsert noen stigninger, kom det så et langt strekk med lett terreng ned mot Langlia og ny mat-og drikkestasjon.

Etter å ha fylt på rikelig med mat og drikke, bar det avsted igjen. Stigningene opp mot Kveldsroshøgda koster og nytelsen er ikke lenger helt den sammen, men det er fortsatt mer å ta av…det bare går litt saktere. Løypa følger så et fint strekk over mot Knappaveien og så videre langs denne til Vestre Fyllingen. Her møter vi nok en gang “Ole” men, denne gangen kommer vinden skrått inn fra høyre og er ikke like plagsom. Det føyker allikevel nok snø til at sporene viskes ut og det glir dårlig, men så dukker neste mat-og drikkestasjon opp ved Fyllingen.


Vestre Fyllingen mot Østre Fyllingen


Mat-og drikkestasjon – Fyllingen 

Løypa krysser Østre Fyllingen og fortsetter over Smedmyra før den svinger til venstre inn i lettere terreng mot Sulutjern. Nokså sliten stabber jeg opp noen fiskebensbakker og mens jeg går, tenker jeg på neste mat-og drikkestasjon, der United Bakeries stod. Mulig det hjalp for plutselig var jeg oppe ved Appelsinhaugen og straks etter på Kobberhaugen.

Her spiste jeg brød med syltetøy og drakk en kopp lunken kaffe før jeg fortsatte videre. Det føltes nå mye bedre og jeg synes det gikk greit selv om farten nok ikke var særlig høy….

Humøret var for oppadgående og det gikk greit videre. Passerte Blankvannsbråtan og siste drikkestasjon på Tryvann, før jeg blid og fornøyd, skled avsted mot Holmenkollen. Det ble noen bakker opp og ned, men hva gjorde vel det da man over en bakketopp hadde hele Oslo fremfor seg. Herlig, sa jeg høyt i det jeg svingte inn på stadion og i mål.

Jeg gratulerte meg selv med gjennomført løp og godt fornøyd som jeg var, fikk jeg en til å ta et foto. 


Godt fornøyd med dagens løp

Jeg ble så sluset videre og med en pose fra United Bakeries under den ene armen og ski under den andre, ruslet jeg ned mot varmeteltet for å finne Terje.

Stor takk til Skiforeningen for at Holmenkollmarsjen ble så bra som det ble:). Løyper og spor hold godt hele dagen, servicen før og etter og ikke minst underveis på drikke/matstasjonene, var upåklagelig. Mange takk for denne gang!


Terje ringte og fortalte at han allerede var ved bilen. Vi ble enige om at han skulle plukke meg opp i krysset nedenfor Skiforeningen. Det tok litt tid og surt ble det, men du verden hvor gått det var å sette seg i en varm bil.

Vi var begge fornøyd med egne løp og Terje som likte den nye løypa fra Sørkedalen, oppsummerte som følger:

 “Denne gangen ble det HK marsj med kort betenkningstid for undertegnede, kjøpte startnr fredag og start lørdag morgen.

Hyggelig da å være to kollegaer/ naboer som startet i samme pulje.

Etter en iskald lang ventestund startet vi kl 9:25 og bakkene til Heggelivann ble greit forsert i rolig tempo, langt igjen til mål?.

Ved demningen smalt nordvesten i ansiktet og vedvarte en stund, men inne i skogsområdene var det bare et og annet kraftig vindkast.

Bra spor, bra ski og en lang og slitsom tur, omtrent like tøff som Birken.

Ved målgang ventet bakervarer og andre godsaker, hyggelig avslutning.

Fin tur med godt selskap!”

TN

Takk det samme, Terje:)

Ca 54 km

 For resultater m.m. se  

 

4396 Terje Nilsen – Sportsmanden 54 km M55-59 4:58:22

4390 Arvid Mathiesen – Sportsmanden 54 km M50-54 5:18:51

#skitur #nordmarka #holmenkollmarsjen #skiforeningen #turrenn #sportsmanden

 

FredagsBirken 2014

I og med at hovedløpet “Birkebeinerrennet  2014” for lengst var fulltegnet, bestemte jeg meg i februar for å melde meg på Fredagsbirken, og siden jeg har en kollega i Lillehammer som tidligere hadde sagt at jeg kunne bo hos ham, tok jeg ham på ordet da jeg registrerte hentested i Lillehammer.

Jeg sendte så en mail til Steinar, og han ønsket meg straks velkommen til Lillehammer.

Tiden gikk fort og mitt grunnlag denne vinteren var nok ikke det aller beste, men uansett gledet jeg meg til en skitur fra Rena til Lillehammer. Torsdag kveld satte jeg kursen mot Lillehammer. Jeg hadde noen dager før preppet skiene med Rex blå som feste, og glidet med Grafitt LF + Oransje HF toppet med Swix Uniturbo (Fc8xws).

Planen var å være hos Steinar ca kl 19.30 for så å rusle bort til hallen (8 min gange) og hente startnummer m.m., men på grunn av sprengningsarbeider ved fra Minnesund og videre, med ventetid på ca 30-35 min, ble det til at jeg måtte reise rett til hallen siden denne stengte kl 21.00.

Jeg ankom ca 20.15 og gikk for å hente startnummeret mitt samt startnummer for nabo Terje, som skulle gå hovedrennet dagen etter.

Startnummer hentes kvelden før

Vel fremme hos Steinar, ble det varm mat m.m.., og etter å ha skravlet om morgendagens forhold, smøring, vær osv., var det tid for å innta soveposen for noen timers søvn. Steinar skulle selv gå rennet lørdag.

           

Klokka ringte 03.45 og 15 min senere, hadde Steinar ordnet med frokost.

Etter en velsmakende frokost, pakking av både bag og sekk, var jeg klar for dagens tur. Steinar var ikke snauere enn at han kjørte meg bort til bussene som stod oppstilt i Sigrid Undsets vei på nedsiden av hallen. Jeg takket for meg, og gikk så ombord i den første bussen. Det ble raskt full buss og klokka 05.00 var vi på vei.

Ca 2 timer senere var vi i Rena. Her gikk noen av for å hente nummer osv., mens bussen fortsatte opp til stadion med oss andre som hadde nummer. Vi var de første som ankom og det var litt rart hvor stille det var, men så kom det flere busser, og med det ble det også liv på stadion. 

Første bussen på stadion

 

I motsetning til andre ganger jeg har vært her, var det nå stille og rolig. Det var plass nok til alle og atmosfæren bar preg av at det var et lavere stressnivå. Her var ingen med høye skulder, ei heller den vanlige trengselen.  Jeg satte fra meg utstyr i varmeteltet og gikk for å hente en bolle med havregrøt som Axa delte ut.

Etter mat og drikke var det tid for å ordne skiene. La på et lag med VR60 og flere lag VR50. Gikk så for å teste skiene nede i startområdet. Det var frossent i sporene og det gled svært godt. Jeg ble derfor nokså optimistisk med tanke på rennet, og at det kunne være mulig med ny pers. Persen som er på 5:03:01, ble satt i Birkebeienrennet  2012.

 

Ved påmelding måtte jeg velge pulje etter en forventet sluttid og her valgte jeg pulje 2 som tilsvarte 4:30 – 5:30, og som skulle starte kl 08.35.

Speakeren på stadion oppfordret alle til å bruke vindjakke og gode hansker da det var til dels kraftig vind på fjellet og særlig da på Raufjellet. Vinden som kom vestfra, med en styrke på 5-15 meter pr sekund, ville vi få midt i mot. Jeg hadde ikke på meg jakke og tenkte heller ikke å ha denne på, så da fikk jeg heller vurdere dette når den tid kom.

Flotte forhold for skirenn denne dagen

 

Ski og utstyr testes før start

 

Tiden gikk fort og det nærmet seg start for første pulje som var kl 08.30. Jeg stilte meg opp langt fremme i pulje 2 og var så klar for start.

 

Startskuddet smalt og pulje 1 forsvant ut stadion og ut av syne. 

Starten: Det er god spredning blant deltakerne i FredagsBirken halt fra start. Her er startfeltet fotografert fra  lufta ned drone i første motbakken. (Foto: Geir Olsen/Birken)

På nytt smalt startskuddet og så var vi i gang. Vi staket ut av stadion og så begynte oppstigningen til Skramstadsæter.

Jeg lå delvis i front av pulje 2 og tenkte å holde meg her så lenge som mulig. Skiene satt bra og det gikk greit  videre. Vi tok igjen noen fra pulje 1 og det var godt å kjenne at alt fungerte som det skulle. Vel oppe og ute av skogen på myra før Skramstad, fikk vi vinden midt i mot, men denne var hverken sjenerende eller kald.

Straks etter var vi på Skramstadsæter hvor det ble et beger med sportsdrikke. Her gikk det pent og pyntelig for seg og det var heller ingen trengsel. Godt fornøyd med passering under timen, staket jeg som best jeg kunne videre der det var mulig. Tenkte tilbake på en tur Nils Kristian og jeg hadde hatt tidligere i vinter, da jeg ble instruert i hvordan jeg skulle stake. Jeg forsøkte nå å etterleve dette så godt jeg kunne, men måtte gå diagonalt for å løse opp. Da vi nærmet oss toppen av Dølfjellet kom vinden nok en gang og med denne midt i fleisen, suste vi ned på den andre siden og straks var vi ved neste drikke/matstasjon på Dambua.

Mitt neste delmål var nå Kvarstad, og her håpet jeg å være under 2:40 i anvendt tid. Fra Dambua og videre går det greit og jeg både staker og går diagonalt om hverandre. Skiene er ok og med et heng på 2-3 stk, nyter jeg den videre ferd. Litt irriterende at jeg glemte briller, men lite å gjøre med det nå.

På Raufjellet får vi vind imot, men denne har nok avtatt i styrke utover dagen, og byr ikke på noen problemer. Med sola høyt der oppe, ble det rene påsketuren over Raufjellet denne dagen. Jeg vurderte å finne frem kameraet for et foto, men droppet dette da jeg nå hadde så fin flyt.

Vel over Raufjellet gikk det raskt videre og så var det Kvarstad neste.

          
           Kvarstadsætra, halvgått løp 27 km

 

Her på Kvarstad vanket det smurte lefser og cola. Fikk hjelp av en fra United Bakeries (som nok var ute og testet ski for lørdagens renn) til å finne frem en gel fra sekken. Mange takk sa jeg, og klemte den i meg.

Jeg kikket på klokka og så at anvendt tid var 2:35. Jeg var i rute tenkte jeg og fornøyd med tingenes tilstad, satte jeg avsted mot Midtfjellet. 

 

Slike løyper som her ved Kvarstadsætra, var det hele veien til Birkebeinerstadion

 

Mulig forholdene nå endret seg noe, for det ble glattere i sporene, men fortsatt satt skiene brukbart. Jeg følte meg forholdsvis pigg og synes det gikk greit opp mot toppen av Midtfjellet.

På vei opp til løypas høyeste punkt, Midtfjellet (910 m.o.h) (Foto: Geir Olsen/Birken)

 

Mitt neste delmål var Sjusjøen innen 4 t. Fra Midtfjellet til Sjusjøen er det mye staking og jeg tenkte igjen på NK der jeg nå forsøkte å stake med mage og ikke bare med armer. Dette gikk nokså bra og vel fremme på Sjusjøen fikk jeg også noen tilrop som “heia Rustad”, dette går bra.

På drikke/matstasjonen ble det cola og lefse som smakte fortreffelig. Så bar det videre i fortsatt fine løyper og det var nå bare å holde seg i sporene. Farten ble til tider nokså høy men det gikk greit og skiltene med km igjen til mål, ble passert i en fart. Vel nede og med ca 3-4 km igjen til mål, kjente jeg at det ikke var mye igjen av feste, men det gikk tålelig bra å stake og da kraftledningen var passert var det stadion neste.

Her inne på Birkebeinerstadion ble det en runde og et smil til en fotograf, før målpassering. Fikk stanset klokka som viste 4:44:03. Yess…, dette var godt levert tenkte jeg, og var svært så tilfreds med løpet. Fikk tak i en tilfeldig kar, og stilte meg så opp for et foto.

 

Godt fornøyd med dagens løp og at dette var 5 tur over fjellet, med ny pers hver gang, er det vel bare å gjøre som skiltet sier “fortsett videre“.

 

Det gikk greit fra stadion og ned til hallen der bagasjen lå utenfor. Det var fortsatt slik at det var lite folk og ingen trengsel og etter å ha funnet rett bag bar det inn til en varm dusj. Hentet deretter tiddiplomen som det synlige bevis på fullført renn.

 

FredagsBirken er sett fra mitt ståsted som ikke er en Merkejeger, å anbefale som et godt alternativ til Birkebeinerrennet. Her er atmosfæren rolig, lavt stressnivå, bedre spor med tidligere start og mindre trengsel.

 

Fredagsbirken fullført på ny pers. 4:44:03

 

Fra hallen ruslet jeg langs Sigrid Undsets vei tilbake til Steinar, som nå var i gang med å preppe ski for neste dag, Birkebeinerrennet 2014. Etter å ha fortalt om eget løp, ønsket jeg ham lykke til med rennet lørdagen, takket for oppholdet, og så satte jeg kursen hjem.

            54 km

            Flere foto: Stein Arne Negård

 #turogtrening #skitur #vinter #fredagsbirken #birken #trim #friluftsliv

 

 

Stenfjellrunden 2014

           Stenfjellrunden 2014 – den 37 og mitt nr 7 

Jeg reiste tidlig ca kl 07.40 og underveis til Gåsbu, var jeg fornøyd med at temperaturen holdt seg stabil på minus 4-6 grader. Jeg ankom Gåsbu stadion ca 09.30 og ble anvist til en p-plass rett i nærheten av stadion. Gikk for å hente startnummer (918), ruslet så lit rundt før jeg returnerte tilbake til bilen. Det var fortsatt tidlig og lenge til start, så jeg nyttet tiden med å spise og drikke.


En drøy time før start var det fortsatt stille og rolig

Så var det skienes tur. Jeg hadde kvelden før gjort ferdig det meste, og nå var det bare å legge dagens festevoks. Med minus 8-10 på stadion, la jeg på blå ekstra (V40) og V30 lagvis. Gikk så for å teste skiene og synes at de virket ok, men var det trått. Hadde jeg benyttet en for myk glider (HF +1-5)? vel vel, det var lite å gjøre med dette nå.


Her testes ski m.m.

På vei tilbake til bilen, traff jeg Dennis og Kåre. Vi pratet litt om løpet osv., før vi ønsket hverandre god tur og lykke til.

Tiden gikk fort og det nærmet seg start. Første start var kl 11.00 for de som skulle gå 23 km, og kl 11.05 var det start for pulje 1 for hovedløpet 42,5 km. I og med at jeg skulle starte i pulje 5, den nest siste, tok jeg på skiene og gikk litt frem og tilbake. Hilste på Torfinn, Knut og noen til fra Rustad IL.

Pulje 1 gjorde seg klare for start og med ca 1 minutt igjen, stilte jeg meg opp for å ta bilder. Så gikk startskuddet og pulje 1 var i gang.


Fra starten i pulje 1


Pulje 1 på full fart ut fra stadion


Anders Mølmen Høst (foto: Stein Arne Negård) 

Anders Mølmen Høst, Lyn Ski/Team Centric, med start nummer 1, var første løper i mål og vinner av Stenfjellrunden 2014. Han kom i mål på 2.03.42,05.Astrid Ruud fra Hufserypene var beste dame med tiden 2:28:05

Ikke lenge etter var det klart for pulje 5 som skulle starte kl 11.25. Jeg hadde lagt skiene godt fremme, og var så klar for start.


Skiene på plass i pulje 5

Jeg var litt spent på hvordan dette ville gå og om grunnlaget var godt nok osv., men ville være fornøyd med en tid rundt 4 t + -. Om jeg hadde noen plan, så var det å holde følge med puljen så lenge som mulig.

Startskuddet gikk og vi var i gang. Noe kø i de første bakkene ut fra stadion ble det, men så løste det seg opp og det gikk greit videre.


Ut fra stadion og inn i den første bakken

Synes selv at jeg kom godt i gang, men i de lettere partiene fikk jeg klare indikasjoner på at skiene ikke gled like godt som for de rundt meg, og jeg fikk slite mer for å holde følge.


Dennis passerer 6 km

Etter ca 7,5 km når vi første drikkestasjon, og her tar jeg et beger med drikke, før det bærer videre. Jeg holder fortsatt delvis følge med puljen, men etter ca 9-10 km kommer det noen lange slake utforkjøringer. Her må jeg se at puljen forsvinner ut av syne og med det forsvant også noe av motivasjonen. Humøret var heller ikke på topp, men jeg gledet meg allikevel over at jeg var på skitur, så da løpets lengste sammenhengende bakke på 2,5 km var gått, steg humøret noe. Det gikk så greit videre frem til neste drikkestasjon og 18 km var nå unnagjort.

Det var litt vind i mot og det ble nokså slitsomt frem til den neste drikke/matstasjon som var på ca 24 km. Jeg tenkte på hva Stein en gang sa, om at det skulle være så fint på den andre siden av helvetet….osv.

Etter å ha spist både kjeks og banan samt to begre med drikke, føltes det bedre, og det gikk nå greit videre. Det hjalp å vite at det var halvgått og at det nå gikk mot slutten. Passerte et skilt om at det var 15 km igjen til mål.

Av de tre sporene som var hele veien, hadde jeg stort sett holdt meg til det høyre sporet, men ettersom andre passerte i midten, byttet jeg også spor. Wow tenkte jeg, plutselig gled skiene og jeg lurte et øyeblikk på hva som foregikk. At det kunne være så stor forskjell hadde jeg ikke trodd, humøret steg og det var bare en fryd å stake videre frem til neste drikkestasjon og 32 km. Her klemte jeg i meg en Gel som jeg skyllet ned med drikke.

Satte så avsted igjen, og glemt var nå alle de negative tankene. Jeg hadde ikke fulgt med på tiden underveis, men etter å ha tatt en rask titt på klokka, skjønte jeg at en tid i underkant av 4 timer var mulig.

Ved siste drikkestasjon etter 37 km, ble det nok et beger med drikke. Med friskt mot, gøyv jeg så løs på de siste bakkene i løypa, og med navnet mitt rungende over høytaleranlegget, staket jeg som best jeg kunne i mål. Ved målpassering hørte jeg at tiden ble 3:55:15, og jeg var fornøyd.

Tross problemer underveis, så er Stenfjellrunden et flott løpJ og hit kommer jeg helt sikkert igjen.


Stenfjellrunden 2014, takk for denne gang

Ca 42,5 km

  

            Alle resultater her:

            www.stenfjellrunden.no

            Se rapporter på Sportsmanden.no her

               flere bilder fra samme renn:

               #stenfjellrunden #mosjon #turrenn

              

              

              

              

               svaksynte Knut Vala fikk starte i pulje

 

Grenaderløpet 2013

16 februar

       

        GRENADERLØPET 2013

 

Siden påmeldingen i januar 2013 har tiden gått fort, og det var nå klart for Grenaderløpet. Jeg og 10-12 stk til fra Rustad IL skulle være med på løpet. Etter litt frem og tilbake om hvor busser osv skulle gå ifra, ble det avgang fra Sognsvann. Dette passet bra da det her var greit med parkering. Jeg hadde gjort en avtale med Trond Inge om å hente ham kl 04.30 på Rimi og så rett til Sognsvann der bussene gikk kl 05.15-05.30 med kurs for Hakadal.

 

Med vær og førerapporter, tydet mye på at forholdene ville være like hele veien og at det var tørr snø. Jeg hadde kvelden føre preppet skiene som best jeg kunne, og de siste lagene med feste skulle pålegges før start i Hakadal.

 


         Garasjen egner seg bra som smøre bod

 

Bussturen til Hakadal nyttet vi til å skravle litt samt å spise godt med mat og drikke. Det var fortsatt mørkt når vi ankom Hakadal litt over klokken seks. Vi fant en ledig plass for utstyr og så var vi i gang med å smøre ski. Jeg la på en herlig blanding av blå ekstra og VR 50. Tok en runde på jordet for testing og kjente at skiene gled godt og at festet var ok. La på 2 lag VR 50 for sikkerhets skyld da det var stigninger de første 4-5 km.

 


Hakadal kl 06.40

 

Grenaderløpet starter på jordene ved Hakadal og første start er Åpen turklasse kl 07.00. Jeg skulle starte i denne klassen da det var anbefalt med en tidlig start iht. sperretiden. Målet mitt var å passere Sollihøgda innen fristen dvs kl 15.00.

 

Jeg skled ned på jordet og opp til startstreken. Kjente en klump i magen med tanke på hva som ventet men da startskuddet smalt, glemte jeg dette. I fortsatt mørke fulgte jeg pent med på min plass i rekken. Det ble fort strekk i feltet, jeg hilste på Petter i det jeg passerte og Knut som stod fremst, var raskt ute av syne. Det var en del stigning og etter ca 4 km passerte vi Loppetjern. Her ifra og videre fikk jeg følge med en kar og vi holdt sammen i det vekslende terrenget, hele veien frem til Kikut og første matstasjon. Det fungerte bra og skiene var gode.

 

Han jeg til nå hadde hatt følge med tok en lengre pause enn meg og jeg fortsatte så videre for meg selv. Flere av de som startet kl 07.30 passerte meg nå på rekke og rad og der gikk det fort. Jeg koste meg der jeg stod og staket over Fyllingen og var fornøyd med at det gled godt. Litt før enden av vannet, passerte Trond Inge i fint driv og kom med et tilrop om God tur.

 

Ved Langlia kom det noen friske utforkjøringer, men det gikk greit bare man stod i sporene. Husket denne delen av løypa mellom Storflåtan og Fyllingen fra Holmekollmarsjen 2011 der vi den gang gikk motsatt vei. Terrenget videre var vekslende, men fint. Jeg har får vane å få en tyngre periode etter 2,5 ? 3 timer så også denne gangen, men ettersom flere løpere fra Rustad IL passerte med hyggelige tilrop, gikk det greit videre. Så dukket andre matstasjon opp ved Storflåtan og 32 km er nå unnagjort. Her tok jeg meg god tid, spiste brød med skinkeost og drakk flere begre med lunken sportsdrikk samt en New Energi. Med mat, drikke og sjokolade innabords, gikk det nå greit videre. Løypa stiger noe de neste 2-3 km, tar så til høyre og følger langs en vei et stykke og så til venstre. Vi passerer i flott terreng over Stubdalsflaka og Ringsmyrene før vi nådde frem til Løvlia.

 

Jeg hadde ført start tenkt at jeg måtte være på Løvlia innen kl 12 jfr. sperretid på Sollihøgda. Det var derfor gledelig at klokka nå viste 10.59, og at jeg var så bra i rute. Forsynte meg med brød, klemte i meg en Gel og drakk flere begre med sportsdrikke før jeg satte kursen videre.

 


Mat-drikkestasjon på Løvlia.

 

God og mett og full av pågangsmot gikk det greit videre mot Fjellseter. Det hjalp på humøret å vite at man hadde passert halvgått og at det nå bare var resten igjen. Fra Fjellseter og videre kommer det nå en del krevende og vanskelige utforkjøringer. Fordi man er litt sliten i hodet og mør i bena, blir man litt likegyldig og lar det bare stå til. Det gikk fort nedover og det galt å holde seg på bena. Det var skrenset opp en kant i midten som det gikk å legge skia imot, og så var det bare å følge på med tunga rett i munn. Straks var jeg nede og glad for å ha kommet helskinnet ned uten uhell, fortsatte jeg så videre. Det gikk bratt oppover til Bønnerudtjern og i lettere terreng staket jeg videre og frem til Holeværingen skistadion ved Kleivstua. Hadde nå tilbakelagt ca 56 km på 5 t 20 min.

 


Holeværingen skistadion – Kleivstua

 

Bernt og Trond Inge hadde begge fortalt at det her var viktig å sikre et godt feste for den videre ferd. Så etter mat og drikke, la jeg på 2-3 lag med VR 50 og forlot Kleivstua.

 

På vei ut av stadion passerte jeg en kar som sa..nå er det bare 35 km igjen. Ja, sa jeg…det frem til hit er for oppvarming å regne, nå er det bare resten igjen, hehe. Jeg hadde til nå ikke tenkt så mye på slutten, men må innrømme at tanker om sluttet kom oftere.

 

Etter å ha fulgt lysløype et stykke, tok vår løype av og etter å ha forsert noen bratte kneiker (hadde bra feste – takk til Bernt og Trond Inge), kom vi frem til Sørsetra. Løypa videre mot Sollihøgda kjente jeg fra flere tidligere turer i dette området og etter å ha fulgt deler av Toresplassløypa ? Linjeløpa, var vi fremme på Sollihøgda. Løypa krysset veien på en gangbru og så var vi fremme ved den femte matstasjonen.

 

Her vanket det gode saker som varme vafler, Cola og jeg følte et øyeblikk at jeg var i himmelen. Dette smakte fortreffelig, noe jeg også sa til de som stod og serverte. Servicen og servering har på alle mat-og drikkestasjoner, vært upåklagelig – kjempebra.

 


Femte matstasjon – Sollihøgda

 

Mye lettere til sinns og med ny energi, satte jeg så avsted med friskt mot. Synes det også nå skulle bli litt spennende å gå i områder man ikke kjente fra før. Det føltes nå bedre og med rolig puls fortsatte jeg videre. Det ble lengre mellom vær løper som passerte, men en og annen skled forbi så man var ikke helt alene. Jeg tenkte teknikk og forsøkte å gå så billig som mulig, fikk svar fra skiene som fortsatt var gode.

 

Passerte Burås, Svartvann og Mikkelsbonn der løypa svingte til høyre og videre på skogsvei i slake bakker. Jeg visste at det også ventet en lang og tung motbakke og da denne dukket opp, hadde jeg fortsatt bra feste og det gikk greit å ta seg oppover. I den neste utforkjøringen mot siste matstasjon var det veldig oppkjørt og isete slik at det som var igjen av feste nok ble lagt igjen der, men nå var det heller ikke flere motbakker igjen.

 

På siste matstasjonen ved Sandungen (81 km) fikk jeg Cola og kaffe, og det smakte bra. Fikk hjelp med å fiske frem en Gel fra tasken og etter å ha klemt denne i meg og skyllet den ned med Cola, fortsatte jeg videre mot Jansløkka skole og målgang. På blanke ski gikk det fort i like blanke spor og det gled godt. Passerte i god fart Semsmåsan, Morbråten og Tveter gård. Krysset en vei der en funksjonær skuffet på snø slik at jeg slapp å ta av skiene (tusen takk), opp en bakke, over et jorde og så dukket Jansløkka skole opp.

 


Jansløkka skole

 

Jeg staket inn mot mål som best jeg kunne og passerte mållinjen etter 8 t 49 min 50 sek. Gratulerer var det noen som sa,?du har nå fullført kanskje verdens tøffeste turrenn.

 


Målgang ved Jansløkka skole

 

Etter en varm dusj, tørre klær samt mat og drikke, fikk jeg tid til å summe meg og når jeg tenker etter så har dette vært en helt fantastisk dag på ski:)

 

Ca 90 km

8 t 49 min 50 sek

       

          ALLE   RESULTATER

 

             #grenaderløpet #nordmarka #krokskogen #mosjon #kikut #løvlia

 

Birkebeinerrennet 2012

    

        Birkebeinerrennet 2012

   

Klokka 09.00 reiste bussene fra Skullerud til Bøler hvor vi var 8-10 stk som skulle være med på Rustad IL`s fellestur til Birkebeienrennet 2012. Det var 96 stk som skulle være med, og vi ble fordelt på to busser inndelt etter startpulje. Siden jeg skulle starte i pulje 17, ble jeg plassert i buss nr 2.

 

           
               Utsikt fra buss 2 til Buss 1 som er like foran

 

Etter et opphold underveis, reiste vi til Skramstadsæter hvor vi skulle teste forholdene. I og med at Fredagsbirken hadde gått tidligere på dagen, var det allikevel bra med spor og vi satte av sted med kurs mot Dølfjellet. Med Rex Blå i bunn og universal utenpå, gikk det ganske greit og løypene var nokså bra men snøen var en aning bløt. Stort sett greit.

 

      
              Harald og jeg på vei mot Dølfjellet

 

      
            Med Rustad IL på Dølfjellet – 16.03.2012

 

Vi samlet oss på Dølfjellet for å nyte utsikt m.m., og så returnerte vi  samme vei tilbake til Skramstadsæter og bussene.

 

                
                  Skramstadsæter

 

Vel tilbake med alle sammen, satte vi kursen til Rena for avhenting av startnummer osv.

 

         
                Ved kommunehuset på Åmot hentes startnummer

 

På hotellet i Elverum gikk innkvarteringen radig og det var godt å få slappet av for en stund. Middag ble ikke servert før ca kl 19.00, så det var godt om tid.

 

Etter en stund pakket jeg skiene ut av skiposen og stor ble overraskelsen da jeg både kjente og så at skiene var godt innsauset med klister. Jeg ble brått uvell med tanke på at dette var det skiparret jeg skulle bruke i morgen og at det nå ville være helt umulig å preppe disse med pulver slik planen var. Jeg hadde ikke med skirens, og panikken var i ferd med å melde seg. Jeg gikk så ned i garasjen som for anledningen var omgjort til en gedigen smørebod i håp om å få lånt noe å rense skiene med. Her traff jeg Bernt og fortalte ham om mine ski som nok trengte en rens. Han ba meg hente skiene så skulle han se hva vi kunne gjøre.

 

Jeg hentet skiene og det jeg hadde med av utstyr som glider, sikling, børste m.m. Bernt kikket på skia og sa straks at her var det bare å gå i gang med full rens og preppe disse på nytt med glider osv,. Han tok så skiene og var straks i gang med å hjelpe meg med arbeidet.

 


Bernt i garasjen som for anledningen var omgjort til smørebod

 

Skiene ble renset, ny HF-glider-gul Toko, swix HF 8 ble pålagt og børstet. Skiene var så klare for pulver og her hadde jeg alliert meg med Jan Olav. Det var Bernt som gjorde det meste av jobben, og da jeg ville gi ham en oppmerksomhet sa han bare ?vi går da for samme klubb?. Mange takk Bernt, du reddet turen for meg. Vi gikk deretter og inntok en middag som besto av diverse pastaretter.

 

Etter middag var vi igjen nede i garasjen og Jan Olav la på pulver og jeg fikk børste. Varmet inn Rex Blå som underlagsklister for morgendagen, og så var skiene klare.

 

            
                 Jan Olav legger på pulver mens Ove følger ivrig med

 

Jeg hadde satt telefonen på vekking kl 04.45 og da det ringte, var jeg raskt oppe. Fikk på meg de fremlagte klærne og så ned for frokost. Siden jeg var med buss 2 som skulle gå ca 30 min senere enn buss 1, hadde jeg godt tid til en solid frokost. Skravlet litt med Jan og Trond Olav før de hastet av sted. Laget en matpakke og ruslet så opp på rommet.

 

Vel om bord på bussen fikk vi underveis overbragt dagens smøretips fra Morten som bestod av en blanding av flere typer klister. I og med at jeg skulle starte kl 09.35, hadde jeg tenkt å blande universal med rødt klister.

 

          
              På Tingstadjordet ved bussen

 

Etter og ha ordnet med ski og avlevert bagasjen på rett plass, ruslet jeg litt rundt og nøyt atmosfæren der mange virret rundt, dog rolig og behersket. Sola tittet frem, og dette tegnet til å kunne bli en fin dag med en flott tur over fjellet.

 


Fra startområdet

 

          
           Startskuddet smalt og pulje 11 er i gang

 

Klokka gikk fort og jeg fant min plass godt fremme i pulje 17. Om jeg hadde noen plan, så var det i størst mulig grad å holde følge med pulja. Kl 09.35 gikk starten og vi skled fremover, først sakte så fortere og fortere, til vi begynte på bakkene opp mot Skramstad. Skiene var ok og jeg hadde bra feste, men fant fort ut at det var bedre å gå imellom sporene ute på venstre side. Dette fordi det var is i sporene samt at det lå mye grums som klister i disse, og at jeg ville spare god gli til senere.

 

Litt føre Skramstad står Rustad IL og med ett beger innabords samt oppmuntrende ord fra Barbro, gikk det nokså lett videre frem til Skramstad og ny drikkestasjon. Jeg passerte på ca 1 time og var således fornøyd med tingenes tilstand. Med Dølfjellet i sikte, gikk det greit videre. Skiene satt bra og gliden likeså. Sendte noen taker til Bernt og Jan Olav, som hadde sørget for dette.

 

På Dølfjellet passerte jeg nok en drikkestasjon til Rustad IL og med et nytt beger innabords, suste jeg ned mot Dambua. Her var sporene gode og farten var høy, og straks etter var jeg på Dambua.

 

Begynte på oppstigningen mot Raudfjellet og det gikk foreløping greit men skiene satt ikke helt og det ble en del glipptak på små issvuller som var i sporene. Frasparket ble kortere og hurtigere og jeg ble etter hvert sliten. Fikk kontakt med Magne som hadde startet 10 min før (pulje 16) og sammen passerte vi toppen av Raudfjellet. Han fortalte at han hadde smørt om, og at han nå hadde bedre feste. Jeg vurderte å legge på mer klister selv, men skulle vente med dette til Kvarstad. Fra Raudfjellet til Kvarstad hadde jeg nok bedre glid enn Magne, og skled ifra ham på vei nedover.

 

Ved Kvarstad måtte jeg late vannet og etter ytterligere påfyll av væske og mat, satte jeg av sted og tenkte at jeg om litt ville ha på mer klister. Forholdene i snøen var noe annerledes fra Kvarstad og videre og skiene fikk tilstrekkelig med feste slik at jeg droppet omsmøring. Mulig var det fordi det her var bløtere og ikke så mye is i sporene. Etter en stund på vei opp til første hvile mot Midtfjellet, kom Magne opp på siden og sammen gikk vi frem til Rustad IL`s drikkestasjon. Her tok jeg også en gel jeg hadde i sekken og så fortsatte vi sammen opp mot toppen av Midtfjellet. Magne gikk bra og fikk et forsprang over toppen.

 

Fra Midtfjellet og videre mot Sjusjøen er det flotte stakepartier og med Magne i synsfeltet der foran, staket jeg det jeg orket men nærmet meg ikke. På Sjusjøen var det mye folk langs løypa og det var hyggelig med tilrop som ?heia Rustad?, man glemmer et øyeblikk at man er sliten og fortsetter så videre. Ned igjennom tunellen og så opp bakken før siste mat og drikkestasjon. Magne hadde jeg nå mistet av syne.

 

Fra Sjusjøen og videre gikk det nå greit og så lenge man holdt seg i sporene gled det godt. Fikk imidlertid et lite sjokk da jeg tok igjen en løper og i det jeg skifter spor ble det bråstopp. Jeg var nær ved å stupe fremover men klarte meg og kom over i ledig spor. Snøen i mellom sporene var fulle av skitt og det gled dårlig. Vel nede i skogen, under kraftledningene gikk det brukbart, og med ett var vi inne på stadion. Her ble det en runde før målpassering. Jeg tenkte at dette nok hadde vært min beste tur over fjellet og med tiden 5 t 3 min, hadde jeg satt ny pers med ca 32 min.

 


Fra stadion ved mål i L.hammer

 

Jeg traff igjen Magne som hadde gått i mål litt føre meg, og sammen reiste vi til Håkons hall. Etter en fortjent dusj og en øl i garderoben (medbrakt over fjellet), ruslet jeg ut i hallen. Hentet diplom og fant de andre sittende ute i hallen.

 


Håkons hall

 

Om litt, gikk vi for å rekke frem til bussen som stod nede ved skysstasjonen og som skulle gå ca kl 17.00. Ca kl 18 var vi alle mann alle, og på vei hjem.

 

Takk til Rustad IL for flott opplegg og for en fin tur.

 

Ca 62 km (8 km + 54 km)

 

flere bilder følger:

 

 

                    

                             Mats på vei opp til Dølfjellet

                  

                           

              

              

           

Dette ble siste tur for denne gang og skiene er nå satt i kjellerboden. Det har blitt mange flotte turer rundt omkring i Oslo marka samt en Lygnatur i Hadelandsåsene-Rpmeriksåsen, Gåsbu og Birk.

 

 483,6 km

 

#birkebeinerrennet #mosjon