Torsdag ettermiddag satte Einar, Terje og jeg kursen mot Lillehammer og det 80.Birkebeinerrennet. Vi skulle alle gå FredagsBirken for Team Sportsmanden – en klubb som i løpet av kort tid har fått mange medlemmer.
Terje som i 2015 gikk Birken for 10.gang mens Einar samme år debuterte, er liksom “veteranen” når han nå skal starte for 12-gang. Selv starter jeg for 5-gang i FredagsBirken og 9-gang totalt. Underveis til Lillehammer var det ikke til å unngå at det var kulda som var hovedtemaet, men av erfaring fra tidligere år osv., blir det som regel mildere enn varslet. Så også denne gangen da det “bare” var minus 13 da vi skulle starte kl 09:00.
Straks etter innskjekking på Scandic Victoria og etter å ha lempet inn ski, bagasje og annet utstyr på rommet , bar det avsted oppover til Haakons hall hvor vi skulle hente starnummer. Atmosfæren i hallen er spesiell, men vi nyter det. Vi tar en runde blandt diverse salgsboder som bugner av gode tilbud og mens vi rusler, treffer vi Hans Petter og Steinar som vi veksler noen ord med. Deretter forlater vi hallen og med startposen under armen, rusler vi tilbake til hotellet, men først, svinger vi innom Cafe Toscana hvor vi tar pizza og en øl.
Tidlig neste dag kl 06.00 setter vi oss på bussen og straks etter er vi på vei til Rena og Tingstadjordet for start i FredagsBirken. Før vi forlot hotellet hadde vi spist frokost og fått laget en matpakke. Underveis er det nokså stille, men ettersom vi nærmet oss Rena og Tingstadjordet, ble det mer liv på bussen og atmosfæren var litt spent, men god.
Stille og rolig på Tingstadjordet før start.
Vi visste ikke hvor kaldt det var, men siden det var varslet ned mot minus 20 på start, var det derfor overraskende at det ikke “beit” i kinna da vi gikk av. Mulig at kulda ikke kjennes like godt med null luftfuktighet og ingen vind – faktisk var det helt greit.
Det fine med FredagsBirken er at det ikke er noen trengsel, stress, lange køer osv., for vi fikk greit med plass i varmeteltet. Her spiser vi matpakke og skravler med flere likesinnede mosjonister. Stemningen er god, litt anspent, men det er normalt.
Tiden gikk fort og straks etter å ha avlevert baggen på lastebilen for retur til Haakons hall, fant vi våre plasser i startfelet for pulje 5 som var første pulje for klassisk langrenn. Med sola godt plassert på en blå himmel steg tempen raskt, minst like raskt som hos oss som stod klare for start.
Pulje 5 gjør klart for start
Einar som har gått FB en gang tidligere under vanskelige forhold hadde nå ambisjoner om sub5. Selv tenkte jeg ikke så mye på dette, men mente at jeg kunne holde følge med Einar et stykke om ikke helt til mål. Terje som er hofteopperert for et snaut år siden, ville bare ha en best mulig tur. Uansett var vi enige om at vi ikke skulle vente på hverandre underveis da vi allikevell skulle møtes i Haakons hall etter løpet.
Klar for start i FredagsBirken 2018.
God tur og lykke til sa vi og så smalt startskuddet. Jeg hadde Einar til venstre for meg og Terje rett foran, men allerede etter 100-200 m forsvant Einar. Jeg la meg bak Terje en stund før vi etterhvert byttet plass. Og med meg foran og han like bak, fortsatte vi oppover mot Skramstad. Det gikk forholdsvis greit og festet var bra, men gled det dårlig? Litt før Skramstad kommer vi ut av skogen for en stund og det er her jeg kjenner at det er trått – veldig trått. Det var som bare tenkte jeg og mintes første gang i 2005 (- 18) da forholdene var akkurat som som nå. Jeg staker det jeg orker og det går rimelig greit frem til Skramstad.
Vel fremme på Skramstad synes jeg det har gått forholdsvis greit selv om det er trått og at man ikke får noe gratis. Jeg tar noe å drikke samtidig som jeg speider etter Einar og Terje, men disse ser jeg ikke. I det jeg forlater Skramstad tenker jeg at Einar er foran mens Terje er lenger bak.
Fra Skramstad til Dølfjellet går løypa i åpent terreng med jamn stigning. Festet er bra og jeg holder sporet hele veien opp til toppen. Utsikten fra toppen er formidabel og jeg nyter omgivelsene. Litt sliten etter 15 km med stigninger gleder jeg meg nå til første skikkelige utforkjøring ned fra Dølfjellet til Dambua. Men akkurat som jeg satte meg ned for å suse avsted, lugget det i skiene og som lyn fra klar himmel, tok jeg et “svalestup” med en mindre stilfull landing midt på brystet. Luften ble slått ut for et øyblikk og det tok noen sekunder før jeg fikk summet meg, men selv om det gorde vondt der og da, var jeg raskt oppe på bena og på vei nedover. Litt skremt av hendelsen og at det var ømt i brystet, innser jeg at sub5 ikke var mulig.
Jeg tar meg god tid på Dambua før jeg fortsetter videre mot Raufjellet som kanskje er det flotteste parteiet i løypa. Med sol fra blå himmel er det bare å nyte den videre ferd og her forteller bilder mer enn ord…
Kongevær på Raufjellet
På Kvarstad spiser jeg det jeg kommer over og drikker flere begre med bl.a. cola og Vørterøl som smakte fortreffelig. Fornøyd med tingenes tillstand tross alt, setter jeg avsted mot løypas høyeste punkt på Midtfjellet. Det første partiet langs veien går greit og jeg følger sporene for det meste, men den siste biten opp går jeg utenom sporene.
I løypa fra Kvarstad til Midtfjellet
Utsikt fra løypa på vei opp til Midfjellet og løypas høyeste punkt på 910 m.o.h.
Jeg passerer under den oppblåste portalen og opp den siste kneika før det bikker utfor mot Sjusjøen. Dette er normalt et parti hvor det skal stakes, men når skiene ikke glir, blir det tungt.
Jeg kjenner at jeg er mer sliten enn hva jeg trodde og mens jeg gjør som Stein sier når du møter “helvete” om å knipe øya igjen og gå rett igjennom, så dukket Frode opp.
I løypa mellom Fjellelva og Sjusjøen (foto: Frode Monsen/Sportsmanden.no)
Både glad og lettet for å ha passert “helvete” fikk jeg følge med Frode. Han bød på marsipan, rosiner og drikke som smakte herlig. Det var flott med litt moralsk støtte akkurat når jeg trengte det som mest. Tusen takk Frode det hjalp mye for den videre ferd.
Før jeg forlot siste mat- og drikkestasjon på Sjusjøen hadde jeg drukket flere begre med cola og oppmuntret av Hans Petter som stod langs løypa, var det nå bare å sette utfor.
Stedvis gled det nokså bra der løypa som hadde ligget i sola nå lå i skyggen. Skiltene med avstand til mål ble passert i en fei og under kraftledningen gikk det greit i gode spor. Straks etter svingte jeg inn på Birkebeiner stadion og staket i mål. Godt fornøyd med fullført løp og selv om tiden 6:18:03 var i overkant, så hadde jeg en kjempefin tur.
Godt fornøyd med fullført FredagsBirken.
Vel tilbake i Haakons hall og etter en varm dusj, treffer jeg Einar som avtalt på tribunen. Han var litt missfornøyd med at han ikke klarte sub5, men fornøyd med ny pers med 2 minutter. Årsaken mente han var ganske opplagt da felleskiene på dette føret ikke var et sjakktrekk. Terje ankom en drøy halvtime etter meg. Aldri har jeg brukt så lang tid rent tidsmessig sa han, men sjelden har det vært så fint over fjellet. Og i bilen på vei hjem, snakket vi om neste år osv,.
Ca 54 km
6:18:03
For resultater m.m., se Sportsmanden
#fredagsbirken #birken #sjusjøen #teamsportsmanden #turogtrening #skiglede #crosscountry #nordicski #mosjon #skitur
Flere bilder følger;
Foto: Frode Monsen/Sportsmanden.no
Spennende lesing. Flott tur dere hadde der, selv om det ble et lite fall på deg 🙂
Mange takk Einar!! hehe, løyperekorden som ikke evigunge Aukland m.fl. er i nærheten av, er nå korrigert 🙂
Flott referat, Mattis. Tross vanskelig føre var turen over fjellet flott. Litt demotiverende da jeg visste, etter 27 km, at jeg ikke ville nå målet mitt, altså under 5 timer.
Men skitt au. Neste gang!!
Tror du bør rette tiden til til 6.18.03 og ikke 1.18.03 som det står i denne loggen. I så fall har du satt en kraftig løyperekord!!!!!