Østmarka; Fra Ellingsrud til Haraløkka med Maya

21 september 2019. Da andre var på vei til Oslo for enten å delta i Oslo Maraton eller være tilskuer, reiste Maya og jeg til Ellingsrud for å gå tur i Østmarka. Planen var å gå fra Ellingsrud til Haraløkka via Store-og Lille Haukåsen.

 

Både Maya og jeg gledet oss til tur og straks etter at Nina slapp oss av på Ellingsrud med ønske om god tur osv., satte vi av sted langs Mariholtveien.

 

Klar for tur med Maya. Fra Ellingsrud langs Mariholteveien til Nuggerud.

 

Nuggerud – Østmarka

 

Med strålende høstvær og sol fra en skyfri himmel følger vi Mariholtveien (ca 900 m) til Nuggerud som tidligere var en husmannsplass under Ellingsrud og som nå eies av Bymiljøetaten i Oslo Kommune. Herfra tar vi blåmerket sti videre. Og mens vi går tar jeg bilder…..

 

Blåmerket sti fra Nuggerud

 

Maya foran og jeg etter

 

I dette stikrysset velger vi å ta til venstre mot Haukåsen

 

Djevelens Prekestol (Nuggerudsteinen) – Østmarka

 

Underveis mens vi går passerer vi Djevelens Prekestol som er en stein, ca 5 m høy og som ligger i lia sørvest for Nuggerud, ved blåmerket sti. Steinen er en flyttblokk som har ligget her siden siste istid. Den største i Østmarka?

 

Gode forhold underveis

 

 

 

 

Om det var litt bratt i starten så ble det bedre ettersom vi kom høyere. Underlaget er varierende, men det er stort sett tørt og fint og det er greit å gå. Det er overraskende mange på tur nettopp i dette området, men vi hilser på alle vi møter. Etter snaue 4 km dukker Branntårnet opp – et flott skue når været er så fint som nå.

 

På Haukåsen (Store Haukåsen) 357 moh. står radaren for sivil luftfart bygd av Luftfartsverket i 1964.

 

Her ved Branntårnet hvor det var brannvakt til utpå 70-tallet da fly tok over overvåkningen, tar vi en fortjent pause med mat og drikke.

 

Utsikt fra Haukåsen

 

Både Maya og jeg drikker medbragt vann samt at jeg spiser en Kvikk Lunsj. Jeg hadde med en pose godbiter til Maya og da jeg skulle åpne denne for at hun skulle få noen, mistet jeg posen og alle bitene lå strødd utover. Maya lot seg selvsagt ikke be to ganger da hun som et lyn jafset i seg nesten alle sammen. Det var hele din rasjon i en jafs sa jeg til Maya samtidig som vi gjorde oss klare til å gå videre.

 

Fra Haukåsen (Branntårnet) tar vi Haukåsveien videre

 

Fra Haukåsveien tar vi blåmerket sti over Lille Haukåsen

 

Lille Haukåsen, 330 moh., ås øst for Hauktjern. Dette var den opprinnelige Haukåsen, men etter at branntårnet kom på åsen lenger nord, fikk åsen med branntårnet Haukåsen-navnet mens denne måtte nøye seg med betegnelsen – Lille

 

 

 

Blå sti over Lille Haukåsen og ned til Kulpen

 

Vannreservoaret som Heftye fikk laget for å sikre vintervann til Sarabråten

 

Hauktjernbekken renner gjennom Kulpen og videre ned til Nøklevann via Den Hvite foss like på nedsiden av kulpen

 

Vi forlater Kulpen og straks etter ankommer vi Sarabråten. Trivelig var det å se at det var mange som var ute på tur denne flotte høstdagen.

 

Mye folk på Sarabråten i Østmarka

 

Utsikt mot Nøklevann fra Sarabråten

 

Fra Sarabråten tok vi sti ned Båthusbakken, en bakke ved Sarabråten ned mot Nøklevann og båthuset som lå her på Heftyes tid. Bakken var også en populær hoppbakke til langt ut på 1900-tallet og ble regnet som <<Østkantens Holmenkollbakke>>

 

Båthusbakken på nedsiden av Sarabråten ved Nøklevann

 

Sti langs vannet på nedsiden av Sarabråten

 

Nøklevann – Østmarka

 

Vi følger deretter grusvei til nordenden før vi på motsatt side av vannet kommer til Korketrekkeren (Spiralen, Serpetinen, Svingbrua) som er en veisløyfe med bru som lar veien gå over seg selv i bakken ned mot Nøklevann. Denne <<veiknuten>> anla Heftye som en attraksjon for sine gjester noen år etter at den første veien til Sarabråten sto klar.

 

Korketrekkeren i Sarabråtveien

 

Straks etter Korketrekkeren tar vi inn en Natursti som vi følger videre til Bukkeberget og Sørli gård før vi  kommer til Haraløkka.

 

På Natursti i Nøklevannskogen

 

Bukkeberget ligger vest for Nøklevann nær Huldrekjerka – Østmarka

 

Mange stier (umerket) i Nøklevannskogen og det gjelder å holde tunga rett i munn….

 

 

 

Kuer på beite ved Sørli Gård

 

Sørli gård i Østmarka mellom Nøklevann og Haraløkka.

 

Vel hjemme på Haraløkka takket vi for turen med en god bamseklem før vi begge la oss for å hvile. Jeg på sofaen og Maya under stuebordet. En herlig dag i Østmarka – en tur å anbefale 🙂

(Fakta; Østmarka fra A til Å)

ca 11 km

3,5 t

Se tur på Strava HER

 

Østmarka; Lutvann en Perle i Østmarka….

Lutvann er et populært badevann med strender og svaberg

 

Lutvann (et) som ligger like øst for Haugerud er det øverste vannet i Ljanselvvassdraget og ligger 205 moh. Vannet ble oppdemmet 3 m i sørenden i 1914. Drikkevann ble tatt direkte fra Lutvann fra 1918 til 1977 via tunnel i nordenden. Vannet fikk senere drikkevannsrestriksjoner fordi det renner ut i Nøklevann som var drikkevann fram til 1983. Lutvann har nå status som reservedrikkevann.

 

I vannet finnes både ørret, abbor, norsk røye i tillegg til at det er satt ut kanadarøye og bekkerøye. 

 

Lutvann har en meget god vannkvalitet og skiller seg merkbart ut fra de aller fleste innsjøer på Østlandet med sitt usedvanlige klare og rene vann, som best kan sammenlignes med et fjellvann.

 

Lutvann sett fra sørvest mot nord. Romsås i bakgrunnen – Østmarka

 

Lutvann er med sine 55 m (målt i 2017) det dypeste vannet i Østmarka. Vannet er følgelig også et populært blandt fri dykkere osv.

 

Rundt vannet går det en blåmerket sti. Underveis finnes flere utsiktspunkter i flere retninger.

 

 

Lutvann – Østmarka

 

De to øyene i vannet heter hhv. Nord- og Sørholmen, også kalt Ingeborg og Kristina etter Thomas J.Heftyes døtre. Lutvann som er lett tilgjengelig med vei til Lut ved nordenden og eller stier fra flere kanter, er et populært vann både sommer og vinter.

 

I sørenden renner vannet nedover til Nøklevann

 

 

Vannet er lett tilgjengelig med blåmerket sti

 

Lutvann – 1928 (foto: Oslobilder.no)

 

En tur rundt Lutvann anbefales.

 

Fakta; Østmarka fra A til Å

Nordmarkstraveren 2019

Nordmarkstraveren 2019. En real skogstur fra Stryken til Sognsvann som er blitt en favoritt. Men aldri har jeg vært så usikker før et løp som det jeg var nå.

 

På grunn av et kranglete kne var det “så som så” med treningsgrunnlaget. For å spare kneet mest mulig, hadde jeg bl.a. stått over høstsesongen til Follotrimmen. Men en tur vi hadde til Brunkollen Turisthytte med kolleger (se egen sak Her), var såpass oppløftende, at jeg bestemte meg for å starte i Travern for sjette gang. Og vel vitende om at dette kunne bli en strabasiøs tur valgte jeg å endre starten fra pulje 3 (kl 11:15) til pulje 4 med start kl 10:00 – en time før ordinær start.

 

Jeg var tidlig ute på Sognsvann hvor jeg fikk en grei p-plass og gikk deretter for å hente startnummer osv. Siden jeg skulle starte kl 10:00 var det viktig å bli med første buss som skulle gå ca 08.30.

 

Marius, Hege og meg selv på Sognsvann

 

Mens jeg venter på første buss treffer jeg Marius og Hege som begge er fra Team Sportsmanden. Vi skravler litt om løpet og de forholdene vi har i vente etter nattens regnvær, men er skjønt enige om, at dette blir en fin tur – været til tross. Hege som skulle delta for femte gang i Heltraveren eller Kongedistansen som den også kalles og jeg selv for sjette gang, fortalte Marius som var debutant om løypa.

 

Da første buss var klar for avgang, ønsket vi god tur og lykke til. Straks etter var jeg på vei til Stryken ved Harestuvannet. Stemningen underveis var god og det var mange som skravlet. Min sidemann skravlet hele tiden og jeg kom knapt innpå (hehe), men turen gikk jo desto fortere og straks var vi på Stryken.

 

Stille og rolig på Stryken før start

 

Som de første som ankom startområdet var det selvsagt ingen trengsel og siden jeg hadde bestemt meg for å løpe med jakke og lang bukse, kvittet jeg meg med sekken og ruslet mot start. Mest for å se om noen av Dobbeltraverne kom til vending før jeg selv skulle starte. Jeg prater litt med de som sørget for drikke m.m., og da jeg spurte om forholdene i løypa, kunne de opplyse at den var lagt om enkelte steder p.g.a. mye vann da stier var visket bort. Løypa som da ble erstattet med grusvei ville derfor bli litt lengere.

 

Klar for start i pulje 4 kl 10.00

 

Tiden gikk raskt og det nærmet seg start. Jeg stilte meg opp bak i feltet som ikke var så stort og var så klar for start. God tur og lykke til sa Marius og Hege i det startskuddet smalt. Mange takk svarte jeg og fulgte pent med i feltet over Hadelandsveien før vi tok inn på skogsvei. Det var da vi møtte første Dobbeltraver som kom i fult firsprang i mot. For en fart tenkte jeg mens en annen sa – skulle ikke tro at han har løpt 3 mil.

 

Etter ca 5 km kommer vi ut på grusvei og straks begynner stigningene. Det går jamt og trutt oppover og jeg holder bra følge med de rundt meg. Vel oppe ved Bakken gård og første drikkestasjon tar jeg det rolig og drikker to beger med saft. Alt vel så lagt.

 

Det er liksom nå løpet starter når løypa fortsetter på blå sti. Det går greit et stykke til det begynner å gå nedover. Stien som var en blanding av søle, gjørme og vann, var ikke lett å forsere uten at det kjentes i kneet. Søren heller tenkte jeg ettersom dette hadde vært ganske bra enn så lenge, men vel nede på grusveien, ble vondt verre og jeg måtte gå. Jeg går og løper om hverandre forbi Trehørningen gård og videre til Gørjahytta hvor det var mat- og drikkestasjon.

 

Det var mye søle, gjørme og vann som skulle forseres i årets løp

 

Fra Gørja hytta fortsetter løypa på blå sti. Først opp 130 høydemetre som går rimelig greit og deretter 150 høydemetre ned. Det ble mange stopp underveis ettersom de fra pulje 1 med start kl 11.00 passerte i stor fart, men det passet meg bra der og da. Vel nede på veien går det slakt nedover til Rottungen og Gåslungen gård. Jeg løper det jeg klarer, men det blir en slags haltende Gågging til Gåslungen gård og neste drikkestasjon.

 

Jeg forsyner meg med mat og drikke og får så et klapp på skulderen av Marius som ønsket god tur videre i det han passerte meg. God tur du også rakk jeg å si før han forsvant videre.

 

Jeg innser at det ikke blir særlig mye mer løping, men det er greit tenker jeg og går videre så fort jeg kan. I terrenget går det ok opp over Kamphaugåsen og videre ned til sletta der husmannsplassen Kamphaug lå. Jeg forsøker å nyte både tur og omgivelser underveis, men det er ikke så lett da man hele tiden må se hvor man setter bena på det sleipe underlaget. Det var derfor herlig å komme ned på grusveien ved Skjersjødammen.

 

massevis av idrettsglede i Nordmarkstraveren tross vanskelig forhold

 

 

Langs Skjersjøelva til Nordseter (Foto: fra FB – Nordmarkstraveren)

 

Og vel vitende om at det verste nå var unnagjort – tok jeg fatt på det siste stipartiet langs Skjersjøelva til Nordseter og den siste mat- og drikkestasjon.

 

Nå er det bare 5 km igjen langs gode gamle Ankerveien tenkte jeg og til melodien “Mil etter Mil” med Jahn Teigen surrende i hodet – det er langt å gå det er lengsel som driver deg osv., haltet jeg videre. Innimellom forsøker jeg å løpe og så lenge man klarer å ignorere smerte går det på et vis, men lett var det ikke. Jeg tenkte på slutten oftere og oftere ettersom jeg kom nærmere Sognsvann. Akkurat da jeg passerte skilt om at det var 4 km igjen kom Hege forbi. Går det bra spurte hun –  jeg skal til mål svarte jeg – god tur videre sa vi begge to før hun forsvant fremover.

 

Løypa som var lagt om litt på slutten gikk nå under kraftledningen hvor det var mye søle og leire før den vender mot Kringsjå. Straks etter passerer jeg den siste løypevakten og med fast grunn under bena, løper jeg opp den siste kneika og i mål. Herlig sa jeg til meg selv og var fornøyd med gjennomført Travern for sjette gang.

 

Well done! Fullført Travern for sjette gang.

 

Årets utgave av Traveren var både tøff og brutal, men det er alltid gøy å fullføre uansett forhold. Nordmarkstraveren er og blir en favoritt 🙂

 

ca 30,3 km

 

4:47:18

 

Se mer om Nordmarkstraveren på Sportsmanden

 

Flere bilder følger:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bærumsmarka; Brunkollen rundt via Brunkollen turisthytte….

03 september 2019. Fellestur med kolleger i Bærumsmarka hvor vi bl.a. skulle gå Brunkollen rundt via Brunkollen Turisthytte. Jeg har hørt mye om suppe og skoleboller på turisthytta og gledet meg derfor til å smake på dette, men mest av alt, gledet jeg meg til en fin tur i Bærumsmarka med kolleger.

 

Klar for tur med store og små fra Burudveien P-plass.

 

 

Vi var 11 stk som satte avsted fra Burudvann p-plass med kurs for Brunkollen turisthytte. Været ble som Yr hadde varslet – bedre utover dagen med litt sol, men mye nedbør på formiddagen, skulle bli en utfordring.

 

å bli bløt på bena var ikke til å unngå

 

Birk bryr seg fint lite om underlaget

 

Den første biten ca 1 km til stikryss gikk vi delvis i samlet flokk. Underlaget var bløtt og det var heller ikke til å unngå å bli våt på bena, men så lenge man ikke blir kald, er alt ok. Her fra stikryss var det flere mulige stier og noen av oss valgte å ta til venstre for en litt lengre tur mens andre forsatt på samme sti rett frem. Og med Bjørn som kjentmann og los fulgte Betina, Marit, Tom med Birk og jeg etter. Her forteller bilder mer enn ord…

 

Kjentmann og Los, Bjørn viser vei

 

 

 

 

 

 

 

 

Haslumseter kapell som åpnet i 1969 er et sportskapell i Bærumsmarka i Bærum kommune, Akershus fylke.

 

 

Brunkollen Turisthytte i Bærumsmarka

 

Etter ca 4,5 km i krevende terreng med mye opp- og ned, gjørmehull og bekkefar (hehe), kommer vi frem til Brunkollen turisthytte som de første – dvs. at vi ventet 5-10 min før de andre dukket opp. Da alle-mann-alle var på plass, vanket det varm blomkålsuppe (thaisuppe) og skolebolle som dessert. Praten gikk lett og stemningen var god – herlig!

 

Blomkålsuppe, Thaisuppe og skoleboller var en høydare (Foto; Anita Stava)

 

 

En flott gjeng på tur i Bærumsmarka

 

Brunkollen turisthytte

 

 

Brunkollen tursithytte ligger i Bærumsmarka øst/sørøst for Brunkollens høyeste punkt på 414 moh. Serveringstedet som ble oppført i 1943 består i dag av fem bygninger. Ved frigjøringen i 1945 var det langt flere, oppført av <<brakkebaron>> under krigen under påskudd av at Brunkollen skulle bli et <<senter for blind ungdom>>, men ble et senter for Hirden. Staten overtok eiendommen etter krigen og solgte i 1948 Brunkollen til Bærum kommune for kr 100 000. Brunkollen åpnet for servering samme år med Anna og Kristian Johnsen som vertskap. Det ble senere boret etter vann til Brunkollen og bilveien kom i 1976. Som de siste fastboende i Akershus fylke kunne strømmen skrues på i januar 1983. Brunkollen er i dag spesielt kjent for sine skoleboller og sin suppeservering.

 

Jeg skjønner at stedet er poppulært for her var det fult av folk både inne og ute, men flott at så mange – finner veien ut i marka.

 

Flott utsikt fra Brunkollen turisthytte mot nord

 

 

Fra Brunkollen returnerer vi alle på samme sti. Underlaget som varierte fra sleipe steiner til sti både over og under vann var en utfordring for de fleste, men alle kom vi helskinnet tilbake uten noen uhell. Selv var jeg godt fornøyd med at et kranglete kne (menisk) ikke ble et problem.

 

Fra Brunkollen turisthytte på bli sti mot Skriverberget og Burudveien p-plass

 

Birk halset foran Tom mens Anita sjekker Gps

 

Godt fornøyd med en sosial-og kollegial tur i Bærumsmarka der vi hadde gått rundt hele Brunkollen, spist suppe og skolebolle på turisthytta, takket vi for fin tur før vi satte kursen hjem. Bærumsmarka og Brunkollen anbefales.

 

Flere bilder fra samme tur;

 

 

 

 

 

 

 

På Brunkollen turisthytte i Bærumsmarka. (Foto: Anita Stava)

 

 

Brunkollen rundt