30 desember 2020. Årets siste løpetur i Østmarka skulle bli en tøff utfordring. Galskap eller ikke så skal jeg aldri gjøre dette igjen – tror jeg.
Det var fortsatt mørkt da jeg startet fra Haraløkka (07:50) på vei mot Rustadsaga og videre innover i marka til Høyås og El Paso.
Så langt alt vel, men vanskelig å løpe i 20-25 cm snø. Det var et håp om at det ville være mindre snø i skogen på blåsti og dermed mulig å løpe, men den gang ei det skulle bli mye verre. Fra Skytten (Nord-Skytten) følger jeg blåsti østover forbi Purkemyrene til stikryss ved Skråbakkhullet eller 17.mai-plassen som den også kalles.
Fra El Paso og hit har jeg måtte gå hele veien da det ikke er mulig å løpe. Flere steder var sti snødd helt igjen og det var vanskelig å finne blåmerker som var dekket av snø osv.
Selvsagt burde jeg ha tatt til fornuften og returnert i mine egne spor, men sta som jeg er forlot jeg Skråbakkhullet og kavet videre i dyp snø. Jeg hadde kun joggesko og det ble nokså kalt på bena. Bedre ble det heller ikke da jeg flere steder tro igjennom der det var vått.
På grunn av mye snø på trær og busker som ble liggende som hindre og gjorde det svært vanskelig å følge blåsti var jeg flere ganger usikker på hvor jeg skulle gå. Omsider kom jeg frem til neste stikryss der jeg tidligere har tatt sti mot Stokkholtmyra og Losby, men som jeg nå skal følge videre mot Vangen. Denne stien som er ny for meg skulle føre frem til skogsvei ved Bjønnebetet. Underveis blir snødybden dypere og enkelte steder rekker det til over knes, men jeg fortsetter å labbe fremover. Bena er iskalde og det føles derfor varmt når jeg trår i vann (myr), men jeg fryser ikke. Jeg krysser under noen kraftledninger før jeg kommer frem til skogsvei ved Bjønnebetet.
Bjønnebete er et område nordvest for Skålsjøen. En av Østmarkas mange Milorgkoier lå her under krigen, og her ble to Milorgkarer overrumplet og skutt under en stor razzia tyskerne hadde i september 1944. Hytta ble så sprengt av tyskerne. Navnet skal ha sin opprinnelse fra en hendelse midt på 1880-tallet. Da ble en bjørn skadeskutt her, og man kunne følge blodsporene etter bjørnen helt til Elvåga hvor den hoppet i vannet. (Fakta: Østmarka fra A til Å)
Fra stikryss til neste stikryss skulle det være ca 150 m., men under slike forhold som det var her så er det nok de lengste 150 m jeg noen gang har gått. Puh.
Jeg forlater skogsveien og følger Flyktningeruta videre mot Vangen. En sti jeg både har løpt og gått flere ganger, men som nå skulle bli den tøffeste biten. Det var fortsatt vanskelig å vite om jeg var på blåsti eller ikke og like etter Løkenseter forsvant merkene. Jeg gikk litt frem og tilbake i flere retninger, over og under kratt, opp og ned i en kløft og fant ingen blåmerker. Først ble jeg fortvilet og tenkte at jeg ikke kunne følge mine egne spor bakover deretter begynte panikken å spre seg, men da jeg ristet i noen trær, dukket det opp et blåmerke. Det er det vakreste jeg har sett på lenge sa jeg og dermed var jeg på rett spor.
Jeg passerer etterhvert Gjevikputten og en myr før jeg kommer frem til Steinsjøen. Det var en herlig følelse å vite nøyaktig hvor man var.
Så langt har det kun snødd nokså lett, men så gikk det mer og mer over til sludd og etterhvert regn. Men selv om jeg var våt og sliten, frøs jeg ikke. Ikke vet jeg hvor mange ganger jeg hadde falt underveis, men det var en herlig følelse etter ca 3,5 time å komme frem til Vangen.
Her på Vangen var det hverken strøm eller varme boller og den eneste jeg traff var en katt som satt og mjauet. På dette tidspunktet var jeg så sliten at jeg egentlig ikke visste hvordan jeg skulle komme meg hjem, men planen var å følge veien til Skjelbreia, Sandbakken og tilbake til Haraløkka. Men under disse forholdene ville jeg nok ikke klare det innen det ble mørkt.
Mens jeg går langs Vangenveien og lurer på hvem jeg skal ringe til, oppdager jeg at telefonen var gått i svart. Det var bare det som manglet tenkte jeg samtidig som jeg hørte motordur fra Vangen. Sist gang jeg brukte tommelen for transport var da Terje og jeg haiket rundt omkring i Norge på 70-tallet, men denne sjansen for haik kunne jeg ikke la gå. Bilen stanset og jeg fikk sitte på. En hyggelig kar fra Vangen forteller at de hadde vært uten strøm siste døgnet og at det var vanskelig å sjekke linjene pga mye tung snø. Han forteller videre at han skulle til Fjell og Ytre Enebakk, men at han godt kunne skvippe meg til Sværsvann. Her går det i så fall oftere buss sa han.
Tusen hjertelig takk sa jeg da vi kom til Sværsvann (vet ikke hva han het) dette var utrolig bra. Det føles som å bli reddet og det sa jeg til ham i det jeg gikk ut av bilen. Bare si at Vangen reddet deg du sa han før kjørte avsted.
Fra Sværsvann var det bar asfalt og selv om jeg liker aller best stiløping, så kunne jeg nesten ha kysset asfalten denne gangen. Det var herlig å slippe å løfte bena mer enn nødvendig da jeg jeg løp langs Enebakkveien til Klemetsrud.
Jeg passerer Klemetsrud skole og tar så gangvei videre til Dal og Brenna før jeg fortsetter langs Vinterveien til Skulleruddumpa. Her går jeg opp Skullerudbakken før jeg løper den siste biten hjem via Nøklevann skole. Å si at jeg løp hele veien er nok å overdrive, men jeg Gågget det meste av veien hjem.
Ikke hadde jeg trodd at det skulle være så mange utfordringer underveis, men neste gang, da snur jeg.
Ca 23,2 km
5:55
Se tur på Strava HER:
Flere bilder fra samme tur;
