14 september 2020. Møtte Einar på Haraløkka for felles tur med stiløping til Kroktjern og Hauktjern før vi tok lysløypa videre rundt Nøklevann fra Sarabråten.
Fra Haraløkka tok vi ny turvei et stykke før vi tok umerket sti til grusvei omtrent der UVR (Ulsrudvannet rundt med Bøler IF-Friidrett) har både start og mål. Vi krysser veien og tar blå sti- og umerket sti i deler av UVR-løypa til stikryss. Her er det et utall av umerkede stier i alle retninger, men vi velger en sti som går mott Bukkeberget før vi atter kommer innpå UVR-løypa. Vi følger denne et stykke før vi tar natursti nordover til lysløypa ved Korketrekkeren. Og som vi alltid gjør, så passerer vi først over brua og deretter under brua.
Ved veikryss i nordenden av Nøklevann svinger vi til venstre og straks etter er vi på vei opp Lutdalen. Jeg forteller Einar at sist gang jeg var her så lå det stein etter ras og at dette burde ryddes. Det er fikset svarte Einar i det vi tok blå sti videre opp skrenten mot Kroktjern.
Underlaget som er bedre enn forventet er bra og det går greit videre til Kroktjern. Det er fint her ved tjernet, men jeg dropper bilde denne gang og fortsetter så videre til sti- og løypekryss. Her tar vi blå sti til høyre og straks etter kommer vi frem til “tranga” mellom Kroktjern og hauktjern.
Jeg lurer på hvem som har satt opp denne steinsettingen, sa Einar – og da jeg spurt om dette på FB-gruppa Østmarka, fikk jeg følgende svar fra Even Saugstad; Alltid mange historier og teorier om slike plasser. Jeg snublet over en (lengre) historie i Nordstrands Avis fra 1933 (gjengitt i nyere utgave) hvor det blir beskrevet en tur opp fra Sarabråten til Hauktjern og videre til Kroktjern hvor jeg-personen treffer på en gubbe ved en heller. MULIG dette bare er fri diktning, og mulig det er opplevd. Mannen som har skrevet det kaller seg “Sparrow” og starter historien med at det han forteller har skjedd for mange år siden – altså lenge før 1933. Her er utdrag av historien: Se tekst under bilde.
«… Gjennom den gamle kjente gløtte så jeg Kroktjern ligge som alltid med det rolige vann og omgivelsene som virker så høytidelige …. Ferdig til nedstigning bråstanser jeg. Hadde jeg hørt feil? Nei. Klask – klask, sa det bortmed fjellveggen til venstre for det eldgamle ildstedet er under det skrånende steintak. Det var likesom noe som plasket i vannet. … Det jeg først så var en kule med grått, stritt hår som pekte i alle retninger og så to nakne armer som likesom ikke hørte til det andre. Skikkelsen snudde seg litt anstrengt, og en gapende munn omgitt av grått fullskjegg og stribarter ga forbauselsens uttrykk. Kveld!, Kveld! svarte kallen, og nu så jeg hvem det var. Det var jo syttiåringen som bodde i hulen i fjellet i tranga mellem Kroktjern og Hauktjern. En gang jeg gikk den veien, traff jeg ham bærende på en temmelig stor furustokk. Jeg bar stokken for ham ned til hulen som han hadde muret sammen selv. Stien var så bratt og kronglete, at en ungdom måtte passe på selv uten stokk å bære på. Her bodde gamlingen alene fra tidlig på våren til ut i oktober, hvis ikke kulda var for streng, og frisk og rørig var han. Men som ensomme folk gjerne pleier bli, var han lite pratsom – syntes snarere brydd når man sånn uten videre forstyrret hans tanker og det gilde skauliv. I lykteskinnet tittet jeg litt nærmere på ham. Han var barfot, hadde bare bukse og vest på. Derfor syntes disse nakne armene, der stakk ut av vesten, som om de eneste skjorte som skulde være, ikke hørte til det øvrige, da jeg så ham i første lysblunket. Hvad han drev på med? Jo, han vasket sig ren til helgen.
…
Under forsøket på å få i stand en samtale bød jeg ham en cigaret, men nei takk, disse pappirpinnene dudde ikke. Men skulde det være en dram da? Et hurtig øyekast hvilte prøvende på mig. Nå ja – takk, det var nå ikke meninga det, men – det skulle nok smake, kom det hurtig efterpå, som om han var redd drammen skulde fly ifra ham. Han fikk både én og to, og det var likesom han tødde opp litt efter dette. Begynte å berette fra sine unge dager. Fortalte at sønnen hans kom opp en gang i uken med proviant til ham.»
(Utdrag fra artikkel i Nordstrands Avis, 1933, signert «Sparrow»)
Se mer av “Sparrows” opplevelser i boka “Mystikk og overtro i Oslomarka”
Kansje skal vi bare kalle den “Sparrowhulen”, tenkte jeg for meg selv.
Vi klyver opp skrenten før vi følger blå sti rett sørover til sti kryss. Og her er både terreng og omgivelser flotte – bare å nyte.
Siden vi skulle innom Hauktjernkløftene, tok vi blå sti vel vitende om at dette var “farlig terreng”, men så lenge man er forsiktig og følger sti, så går det greit. Det var artig å se på de som klatret i fjellet, men jeg, trives nok best på bakken. Vi følger sti inn i kløften og det er litt spesielt, men veldig fint.
Helt siden slutten av 1800-tallet har klippeveggen fristet de med sans for klatresporten, og fra ca 1990 har aktiviteten her vert meget stor. Flere klatrefelt med ruter av ulik vanskelighetsgrad og høyde ligger i fjellveggen. Hauktjern blir regnet blant de større klatrefeltene i østlandsområdet og har utallige ruter som både ligger nær stien og mer utilgjengelig. (Fakta: Østmarka fra A til Å)
Vel ute av kløften får jeg Einar til å vise meg signaturen i fjellet fra da Kong Olav besøkte Hauktjern i 1975. Dette har jeg ikke sett før sa jeg og tok noen bilder. Herlig.
Vi fulgte sti langs vannet et stykke før vi fortsatte forbi Donsbautaen og ned til Sarabråten. Herfra følger vi lysløypa videre rundt vannet og tilbake til Haraløkka via Rustadsaga. En tur å anbefale – se tur på Strava HER:
Ca 12,5 km
1:41
Se flere bilder fra samme tur;
