Østmarka Trail Challenge – Flyktningeruta 2017

19 august 2017. Med Østmarka som nærmeste nabo og treningsarena har jeg lenge drømt om å løpe Østmarka på tvers og da ØTC – Flyktningeruta 2017 dukket opp var jeg ikke sen med å melde meg på. Straks kjente jeg liksom at dette var noe ekstraordinært for 37 km i Østmarka er tøft – veldig tøft. Men uansett gledet jeg meg til å se Østmarka fra den andre siden mellom Tonevann og Øyeren siden jeg ikke har vært i de områdene før. Fra Tonevann til Haraløkka ved Bøler via Vangen var jeg godt kjent etter flere turer i dette området.

Tiden gikk fort og det ble så som så med trening da vi har vært på farten i Lofoten nærmere bestemt Svolvær og deretter ferie på hytta ved Lyseren. Her var det planer om løpeturer m.m., men forkjølelse satte en effektiv stopper for det så da jeg kom til Sagstua for å hente startnummer, var det med en litt “uggen” følelse at jeg gikk inn for å hente starnummer.

Gutta i sekreteriatet var hyggelig og vi skravlet et stund før jeg gikk ut for å ta bilder. Med starnummer 59 under armen ruslet jeg ned til p-plassen hvor bussene stod klare. Logistkken var det inte å utsette på.

Jeg traff flere kjente fra Rustad IL som helt klart var den klubben med flest deltakere. Jeg snakket med Kjetil som var med for fjerde gang samt Ole Martin som var debutant akkurat som meg selv. Vi var enige om at det ville bli en tøff tur og at løypa slik den fremstår i dag etter mye nebør, ville være både krevende og vanskelig. Vi ønsket hverandre god tur og lykke til!

Ombord på bussen underveis til Enebakk hadde jeg en hyggelig samtale med Svein. Han fortalte at han var fra Oppegård og at han var nokså kjent i Østmarka og Sørmarka. Men at han i likhet med meg, var nyskjerrig på nye områder mellom Øyeren og Vangen.

Hva er egentlig Flyktningeruta?  Flyktningeruta (Timian) er en av flere ruter som ble brukt under annen verdenskrig for å lose nordmenn over til Sverige. Ruta gjennom Østmarka startet ved Skullerud og gikk videre til Rundvann, Sør-Skytten, Tonevann, Holtoppsetra og til Skøyen ved Øyeren. Deretter gikk ferden videre over Øyeren i båt, eller over isen om vinteren. Nærmere 300 mennesker ble i løpet av krigens siste par år loset gjennom Østmarka og videre til Svenskegrensa av et tyvetalls loser fra Milorg. En annen rute gikk lenger nord i marka. Den tok av fra Timian ved Sør-Elvåga, gikk videre nord for Drettvann, nord for Nordbysjøen, over Øyeren til Fugli. Flyktningeruta ble ved 50-årsjubileet for frigjøringen i 1995 merket og skiltet som tursti av den nystiftede “Foreningen Flyktningeruta” i samarbeid med Oslo og Omhegn Turistforening.

(Fakta: Østmarka fra A til Å)

Og det var nettopp denne ruta (Timian) på ca 37 km vi nå skulle løpe motsatt vei fra Skøyen ved Øyeren til Skullerud/Sagstua i Skulleruddumpa.

På Skøyen gård var stemningen god, men samtidig litt nervøst. Jeg gikk litt rundt for å ta noen bilder mens jeg nyter den gode atmosfæren. Det nærmet seg start og på rekke og rad, gikk vi alle ned til bredden av Øyeren der starten skulle gå kl 10:30. Her gjorde jeg mine siste forberedelser og sett bort ifra konkuranseelementet, håpet jeg på en fin tur. Jeg gledet meg til å se nye omgivelser og ikke minst å se Holtoppseter, Kølabonn og Bøvelstad som alle er steder jeg bare har lest om.

Mens jeg ventet på start tenkte jeg at om jeg var på Vangen innen 3 t kan det være mulig å fullføre på 5,5 – 6 timer. Forutsatt at alt fungerete underveis. Uansett var jeg klar for tur. Straks etter gikk starten og så var løpet i gang.

Det gikk greit fra start og jeg hang bra med i en gruppe. Jeg formelig koste meg der vi løp i vakre jordbruksområder delvis på sti og grusvei.

Vi passerte Holtoppseter og fulgte Vengsveien et stykke før vi satte kursen innover i Østmarka på blå sti. Det tok ikke lang tid før velkjente Kølabonn dukket opp i skogen med sitt “sørgmodige” utrykk.  

Kølabonn en tidligere husmannsplass og småbruk nord for Enebakk (Kirkebygda) og sørvest for Vardåsen. I vinterhelgene fra 1990 til 1995 ble det derevet enkel servering her i regi Skoforeningens lokallag i Enebakk.

Fra Kølabonn går det forsatt greit, men da vi løper opp Fudalen, kjenner jeg krapetendenser i begge leggene. Pokker heller tenker jeg og håpet at det ville gi seg, men hver gang jeg forsøkte å løpe så nektet leggene å lystre. Underlaget som var vann, søle og stedvis gjørme, gjorde det heller ikke enklere og jeg måtte gå. Jeg innså straks at dette kunne ta tid og ettersom jeg gikk, passerte det flere løpere. Terrenget langs Støttumfjorden med sleipe steiner ble en utfordring, men å gå, var helt greit.

Jeg innså at jeg ikke er en utpreget terrengløper og med dette i bakhodet, hadde jeg innfunnet meg med at jeg måtte gå kanskje resten av veien til Sagstua. Jeg fikk dermed også god tid til å nyte omgivelsene og mens jeg går, tar jeg bilder.

Først gjennom porten og så inn på Bøvelstad som var minst like flott som jeg hadde sett på bilder. Herlig tenkte i det det dukket opp en dame som tørt kunne fortelle – de andre løp den veien, og litt forjamset, takket jeg for info før jeg fortsatt videre over tunet.

Terrenget videre var kuppert virkelig kuppert og det var ikke snakk om å løpe. Fra stikryss etter Dæliseter kjente jeg løypa fra tidligere turer i dette området og nå visste hva jeg hadde i vente.

Utsikten over Luttjern og Movann er flott og jeg nyter denne noen minutter før jeg fra Tonevann setter kursen over Pølseberget. Jeg hadde ikkke fulgt med på tiden underveis før det passerte en kar som sa – nå er det 4 min til sperrefristen på Vangen – og så forsvant han. Brått ble jeg revet med i konkuransen igjen og forsøkte å løpe den siste biten til Vangen for “Vangenbolla” skulle jeg ha. Denne hadde jeg faktisk tenkt ganske lenge på allerede.  På sekundet 4 timer kom jeg til Vangen.

Her stod det noen hyggelige damer og mens vi snakket, spiste jeg flere biter bolle som jeg skyllet ned med saft. Hvordan går det spurte hun ene og jeg svarte som sant var at det går greit men bena tillater ikke å løpe. Du kan bli med disse karene (røde kors) tilbake om du vil. Takk som byr svarte jeg, men jeg skal hjem – hjem til Skullerud/Sagstua om jeg så skal gå resten av veien. God tur og lykke til sa de og så satte jeg avsted.

Det er lett å la seg lure av at terrenget fra Vangen og videre heller nedover, men jammen er det kupert her også. Ikke på samme måte som på den andre siden, men likefult, er det mange tekniske partier som skal foreseres.

Jeg passerer i tur og orden Steinsjøen, Gjevikputten og Vælsputten før Løkensetermyra. Det går greit og jeg klarer delvis å løpe i de lettere partiene. Det er irriterende at det er bena som bestemmer om jeg kan løpe eller ikke, for det er ikke det at jeg ikke orker. På skogsvei ved Eggermosen tar jeg en pause med mat og drikke før det bærer videre nedover mot Slepptjern og Sør-Skytten ved Sør-Elvåga.

Terrenget her kjenner jeg godt og det går greit videre. Vel forbi Smørhullet, Østmarkkappellet og Rundvann bærer det nedover. Underlaget er variert og det gjelder å være forsiktig. Fra Vannværket følger løypa sti langs Generalen før den forsetter i lysløypa langs Ljanselva til Sagdammen ved Sagstua. Bena funket plutselig ok og det gikk å løpe den siste biten til mål. At jeg var langt på overtid spilte ingen rolle da arrangøren m.fl. klappet meg i mål. Herlig!!

Og som jeg sa til dem – dette er det tøffeste jeg har vært med på og det kuleste jeg har fullført. Tusen takk for en utrolig fin reise gjennom Østmarka.

Jeg innser at jeg ikke er noen “Gaselle” i terrenget og kanskje har jeg funnet mine begrensninger, men jeg liker godt å løpe i skog og mark. At jeg var sistemann i mål, legger ingen demper på fin tur og gode opplevelser.

Ca 36,7 km

7:22:34

For resultater m.m. klikk HER

Mer om ØTC kommer på Sportsmanden

#østmarka #oslomarka #østmarkatrailchallenge #mosjon #sportsmanden #teamsportsmanden #friluftsliv

Flere bilder følger;

 

Siste innlegg