Lenge har jeg hatt tanker om en løpetur rundt Elvåga og da mener jeg hele Elvåga. Turen kan gjøres så lang man vil da det er mange mulige stier og veier å velge, men jeg skal korteste veien rundt fra Haraløkka. Dette betyr at jeg skal ta sti til/fra Haraløkka via Branntårnet. Men hvilke vei jeg starter og eller avslutter hadde jeg ikke helt bestemt meg for enda.
Det var derfor under en tidlig frokost at jeg bestemte meg for hvilke vei jeg skulle velge. Og med løypa i hodet satte jeg av sted fra Haraløkka med kurs for Rustadsaga, Trekanten og Ødegården. Underveis registrerer jeg at det er en ny Baloo som sitter på stubben sin og ønsker god tur. Mange takk sa jeg og smilte litt for meg selv.
Det er mulig den korteste veien til Flyktningeruta og Smørhullet var over Sotåsen, men siden Blåbærstien (umerket sti) er en favoritt, var det nettopp den jeg valgte. Underlaget er overraskende bra, men jeg skjønner at det ikke er til å unngå å bli våt på bena. Skitt au tenkte jeg og fortsatte på blåsti videre mot Flyktningeruta et stykke før jeg tok en umerket sti rett østover mot Smørhullet.
Jeg har ikke tatt denne stien før og nyter derfor øyeblikket da det dukker opp en liten varde som stod på fjell langs sti. Herlig tenkte jeg mens jeg fulgte samme sti videre over Langvannsbrenninga og ned til Flyktningeruta. Her svinger jeg til venstre og straks etter er jeg på Smørhullet.
Herfra velger jeg å følge Flyktningeruta (Timian) videre mot Sør-Elvåga. Terrenget underveis er fint, men stedvis krevende. Særlig i Svartdalen med sleipe steiner og røtter. Jeg passerer deretter Tretjerna som er tre små vann i myrområdet sør for Sør-Elvåga før jeg kommer frem til brua over Eriksvannbekken. Det er liksom her selve runden starter tenkte jeg mens jeg fulgte sti langs Sør-Elvåga til Søndre Skytten.
Elvåga var opprinnelig to vann, Sør- og Nord-Elvåga. Nord-Elvåga er Østmarkas nest største vann, og det er 7 kilometer fra nordenden av Nord-Elvåga (Fri-Elvåga) til sørenden av Sør-Elvåga. Begge vannene var tidligere tatt ut til drikkevann for Oslo (Aker). I 1962-1965 ble demningen som deler Nord-Elvåga i to ved Mariholtet bygd. De to Elvågavannene ble da hevet hhv ni og fire meter og ble nå ett vann. Ny bru måtte bygges i sundet mellom Sør- og Nord-Elvåga; Skyttenbrua eller El Paso som friluftsungdommen kalte den. Drikkevannet fra Elvåga var de første årene et tilskudd til Nøklevann. Vannet ble pumpet fra Elvåga (Gullsmedvika) til høyeste punkt på åsen for å renne videre nordvestover til Nøklevann ved Bremsrud. I Fri-Elvåga er det badeplass ved Mariholtet og godkjent bålplass på vestbredden omtrent midtveis i vannet. Elvågavassdraget er i likhet med Losbyvassdraget blandt de få vassdrag på Østlandet som renner nordover. Slikt vann skal ifølge gammel overtro virke både foryngende og gjøre bot for de fleste plager og sykdommer.I følge Eddadiktningen dannet Elvåga, Elìvagar, grensen mellom den bebodde verden og de farlige jotnenes verden, så øst for Elvåga skulle man ikke gå. (Fakta; Østmarka fra A til Å)
Ved Søndre Skytten fortsetter Flyktningeruta østover mot Slepptjern, men jeg tar sti nordøst langsmed Sør-Elvåga. Den første biten stiger jamt, men på åskammen går det greit videre. Denne stien har jag løpt og gått mange ganger begge veier med bl.a. Rustad ILs veterangruppe. I neste stikryss tar jeg til venstre mot Nordre Skytten et stykke før jeg tar sti til høyre mot Nilsåsen og Gardfangåsen eller Blåbæråsen som den også kalles.
Så langt alt vel og ikke så våt på bena, men fra løype- og stikryss (Stakanløypa-Valstadløypa) hvor jeg velger å ta Valstadløypa (påskeløypa) videre, blir jeg søkk våt. Ikke til å unngå da rød løype ofte går over myr, men helt ok. Løypa krysser Skilledalen og kommer så ut i lysløypa mellom Mariholtet-Vallerud. Jeg kunne ha tatt sti langs Fri-Elvåga, men valgte å følge lysløypa frem til løypekryss ved Igletjern.
Jeg tar litt mat og drikke før jeg setter kursen nordvestover i rød løype langs Igletjernbekken et stykke før den bøyer av ned til Fri-Elvåga. Et vannhjul som drev en sag lå i bekken omkring 1920 og en hytte ved navn Huldreheiemen lå ved bekken ikke langt fra Toresplassen. Jeg imidlertid kommer frem til nytt løypekryss der jeg svinger til venstre. Her fortsetter løypa på grusvei over Ellingsrudbekken til Mariholtveien.
Siden jeg skulle ta korteste vei innebar dette at jeg måtte krysse Mariholtveien og fortsette på blåsti rett opp mot Branntårnet. Det er nokså bratt enkelte steder og mange høydemetre, men det går greit og straks etter dukker Branntårnet på Haukåsen opp. En stor hvit kule mot blå himmel. Herlig.
Jeg følger Haukåsveien nedover et stykke før jeg tar sti ut til høyre. Her balanserer jeg på klopper før det bikker nedover på sti- og rød løype som delvis går sammen ned til løype- og stikryss ved Kroktjern.
Kroktjern ligger mellom Lutvann og Haukåsen
Det er fint her ved Kroktjern og jeg måtte bare ta en bilde før jeg fortsatte på blåsti videre mot Lutdalen. Litt kronglete var det med glatt underlag enkelte steder, men jeg kom meg greit ned og ut på skogsvei ved Lutvangen. Deretter tar jeg lysløypa til Nøklevann, Korketrekkeren og Østmarksetra før jeg fra Ulsrudvann tar ny turvei ned til Haraløkka og hjem. En herlig tur i flotte Østmarka som kan anbefales.
Ca 22,5 km
3:30
Se tur på Strava HER:
Flere bilder fra samme tur;
