Påsketur langs Oslos lengste elv Alna fra Bryn til Asylet på Grønland via Barcode, Vippa og Rådhusplassen. En fin tur hvor bilder forteller mer enn ord. Se forøvrig en lignende tur HER hvor selve Alna er mer omtalt.
Fra Bryn langs Alna
Oslos lengste elv. Alna (Alnaelva)
Barcode, Oslo sentrum
Bjørvika med Operan og nye Munchmuseet
Oslo HavnelagerOslo Havnelager; bygningen ble oppført i perioden 1916-1920. I sin opprinnelige form hadde bygget 10 etasjer og flere tårn. Havnelageret som er et monument over skjøfartens enorme utvikling under og etter første verdenskrig, fikk imidlertid bare 60 års fartstid før den gikk ut på dato. Havneaktiviteten var for nedadgående og i 1983 ble bygget total rehabilitert til et rosa kontorbygg.
Aftenposten omtalte ferdigstilelsen av Havnelageret i sin utgave 7.januar 1920.
“Høsten 1916 begynte man at arbeide paa det veldige 11-etages havnelager på Langbryggen. I slutten af denne maaned er det først helt færdig. De grundlæggende arbeider bød paa uhyre store vanskeligheder. Man maatte ramme ned 1550 armerede betonpæler paa 20-24 meter, før man kunde tage fat paa at bygge. I de næsten tre aar arbeidet har pagaaet, har omkring 150 mand været sysselsatt ved bygget. Havnelageret, som er 140 meter langt, 40 meter høit opp til taarnene og 24 meter bredt, skal være det største ikke bare i Skandinavien, men også i Europa. Man maa helt til Chicago for at finde større lagerbygninger.”
Fra Barcode følger vi deler av Havnepromenaden langs Bjørvika forbi Havnelageret til Salt og Vippa som ligger på Vippetangen.
Straks fremme ved Salt
Hygger oss med utepils på Salt
Oslos største tørkestativ?
Vippa er Oslos nye mathall. Vippetangen
Mye folk og god stemning på Vippa
Vippetangen eller Vippa (skur 40) som inngår i Havnepromenaden er Oslos nye mathall ytterst på Vippetangen.
“Vippetangen er et område på sørspissen av Akersneset i Oslo, rett sydøst for Akershus slott og festning. Vippetangen er det sørligste punkt i Oslo sentrum og utgjør den vestlige tuppen av Bjørvika“.
Langs Havnepromenaden fra Vippetangen til Rådhuskaia
Fra Vippetangen følger vi Havnepromenaden til Rådhusbrygga før vi avslutter vår påsketur på Asylet ved Grønland.
Hei! Jeg heter Maya og er en glad og livlig Samojed. Er blitt 3 år gammel og her kommer litt av det jeg har opplevd så langt i livet.
Jeg er opprinnelig en polar spisshund som stammer fra Sibir, men har nå endelig fått min utforming i Skandinavia.
På armen til Nina. Vi fant tonen straks 🙂
Nina som eier meg kom en vakker dag til kennelen i Sarpsborg og da ble jeg kjempeglad for hun valgte nettopp meg. Vi fant raskt tonen sammen og det er vel også derfor jeg kalles “den smilende hund”.
Mest av alt, trives jeg best med kulde og snø, men er også glad i å gå turer i skog og mark til alle årstider. Synes det er kjempegøy å leke med ting jeg finner særlig kongler fra furu, de er best. Jeg er som Samojeder flest livlig, selskapelig, våken, leken, vennlig og litt sta når det trengs (hehe). Som det fremgår av bilder, er jeg fornøyd med tilværelsen 🙂
En vinterdag på Bråten ved Nøklevann i Østmarka
Tur på Nøklevann
Her er jeg sammen med Arvid ved Ulsrudvann
På vei til Skimtefjell den høyeste toppen nord i Spydeberg kommune
11 april 2019. Som bevegelse i arb.tiden skulle jeg denne gangen til Søndre Kolsåstopp. En topp jeg ikke har vært på siden Lena og jeg var der i fjor sommer. Kanskje på en av de varmeste dagene i fjor, puh!! (Se mer om det HER)
I motsetning til sist gang hvor det ble svært varmt skulle jeg denne gangen ta en frisk morgentur og allerede kl 07.30, satte jeg avsted. Fra SBC-bygget tok jeg gangvei over Sandvikselva og deretter langs denne et stykke før jeg går opp Evjebakken til Brynsveien.
Søndre Kolsåstopp sett fra Toppåsveien
Med toppen i sikte følger jeg Brynsveien videre forbi Gjettum Brannstasjon og over Bærumsveien før jeg tar inn Toppåsveien. Det er nokså bratt og jeg går hele veien opp til bom i enden av veien. Herfra følger jeg blå sti videre mot toppen og her forteller bilder mer enn ord;
on top of the world…
Jeg hadde fryktet at det skulle ha vært en del snø og is, men det var kun enkelte steder på toppen at det fortsatt lå litt snø. Ellers var det inte problem underveis. Utsikten er formidabel og jeg nyter denne en stund før jeg returnerer delvis samme vei som jeg kom.
Vel tilbake ved SBC-bygget kjenner jeg imidlertid at det har vært belastende med mye nedover løping da det smerter på innsiden av det ene kneet. Bare å håpe at dette ikke er alvorlig, men sikkert lurt å holde benet i ro. Uansett var det en flott morgentur.
09 april 2019. Som et avbrekk i oppussningsarbeider med ditto forkjølelse og skrantende form, skulle jeg møte Einar i Skulleruddumpa for felles tur da en løpetur kan kurere “gruff”.
Fra Haraløkka tok jeg Bølerlia til Nøklevann skole og deretter ned “skolebakken” til Rustadsaga. Her tar jeg Generalen videre forbi Plantasjen før jeg fortsetter langs Ljanselva til Sagdammen og Skulleruddumpa hvor jeg skulle møte Einar.
Skulleruddumpa – Vinterveien. Einar i farta…
Mulig var jeg tidlig uten, men etter 3-4 minutter, dukket Einar opp. Straks etter satte vi kursen mot Vinterveien som vi følger videre forbi Dal og Brenna til Klemetsrud. Det var en del vind og litt småsurt, men langs Gjersrudbekken var det helt ok. Underveis skravler vi om det som har vært og det som kommer. Vi går en fin tid i møte og gleder oss til mange turer i Østmarka.
…en løpetur som kurerer gruff
Fra Hauketo går vi opp Ljabrubakken før vi passerer Ljabru og inn på Ekebergveien. Forholdene underveis varierer, men stort sett var det børstet asfalt. Ved Sæterkrysset svinger vi til høyre inn Nordstrandsveien som vi følger et stykke før Einar takker for fin tur. Og med ønske om god påske osv., fortsetter Einar langs Langbølgen og hjem mens jeg følger Nordstrandsveien ned til Skulleruddumpa og hjem delvis samme vei som jeg kom. Om turen kurerte gruff eller ikke – gjennstår å se, men det føles ok.
4 april 2019. Bevegelse i arbeidstiden med Per Magnar i Kolsåsrunden og litt til. Til en forandring skulle vi løpe tidlig formiddag før lunsj. Og selv om sola var på plass, så var det skarp luft og litt kjølig.
Fra SBC-bygget fulgte vi gang- og turvei langs Sandvikselva til Bjørnegårdsvingen før vi fortsatte videre forbi Franzefoss kalkemølle og Kirkerudbakken til Vøyenenga. Tempo underveis er passe jfr. at Per Magnar har et kne som ikke er helt bra, men det går greit.
mot Wøyen gård (gml: foto)
Vi følger gang- og turvei videre mot Kølabrua hvor vi krysset Isielva og straks etter bærer det rett inn i bakken opp mot Wøyen gård. Med Per Magnar foran og meg litt bak, løper vi opp hele bakken, puh! – faktisk for første gang for min del.
Fra Wøyen gård langs Gamle Lommedalsvei til Bryn. Søndre Kolsåstopp i bakgrunn
Med litt sure bein fortsetter vi langs Gamle Lommedalsvei til Bryn kirke hvor vi svinger til høyre inn Brynsveien. Denne følger vi over Lomma og forbi Kolsås senter, Gjettum Brannstasjon, Sykehuset i Asker og Bærum før vi omsider forlater Brynsveien og tar Leif Larsens vei til Sandvika.
Kjørbo-gård, er en park og gårdsbebyggelse i Sandvika i Bærum ved Sandvikselvens utløp.
i og med at kneet til Per Magnar holder “koken” og at vi skal over 12 km, tar vi kyststien utover langs elva rundt Kjørbo gård før vi avslutter med Jongsåsveien og litt til. Deretter er vi tilbake ved SBC-bygget.
27 mars 2019. Bevegelse i arb.tiden (BIA) skulle bli starten på en ny sesong da jeg skulle ta 1.løp i Sportsmandens Løpskarusell 2019 (SLK-2019). På forhånd hadde jeg tenkt ut en løype fra Sandvika til Stabekk via Høvik – tur/retur.
Den første biten ca 800 m fra SBC-bygget og ned Jongsåsveien til Sandviksveien ble oppvarming. Og varmere skulle det bli for selv om været var strålende og man kunne ha løpt i kort, valgte jeg allikevel å løpe med lang bukse og jakke – det var jo skarp luft da!!
Sandvikselva
Jeg fulgte Sandviksveien over elva og forbi Rådhustorget før jeg fortsatte et stykke langs Gamle Drammensvei. Det gikk forholdsvis lett i starten og jeg var litt gira, men tenkte at jeg skulle holde jamn fart så lenge som mulig. Løypa er ikke helt flat, men det jeg løper opp eller ned – får jeg igjen på returen. Så da så.
Fra Høvik St. følger jeg Markalleen langs jernbanen og deretter Kveldsroveien til Stabekk. Så lang er alt greit, men litt varmt. Jeg krysser jernbanen og starter så på returen langs Jernbaneveien. Ettersom det nå var litt medvind ble det varmere, men helt ok.
Over jernbanen på gangbru, Stabekk i bakgrunn
Fra enden av Jernbaneveien tar jeg en gangbru over jernbanen til Markalleen som jeg følger tilbake til Høvik St.og deretter Sandviksveien. Det går tyngre og det blir varmere, men omtrent som jeg kommer til Solvikbukta, passerer jeg 10 km. Herlig sa jeg til meg selv da jeg stanset klokka på 53:36. Første løp i SLK-2019 fullført.
1.løp i SLK 2019 fullført.
Godt fornøyd med meg selv løper jeg rolig den siste biten (2,3 km) tilbake til SBC-bygget som jeg kom.
Utsikt mot Lakseberget båtforening og Kadettangen i bakgrunn
Om du ikke er en som deltar i ett- eller flere løp, men som allikevel liker å utfordre deg selv eller andre på tid, er nettopp Sportsmandens Løpskarusell 2019 noe for deg. La deg inspirere av nabo, venner eller andre og bli med på karusellen.
21 mars 2019. Bevegelse i arb.tiden. Siden jeg ikke har kjent noe til PF (Plantar Fascitt) i høyre fot den siste tiden skulle jeg denne gangen ta en langtur (>15 km). Fra SBC-bygget fulgte jeg Jongsåsveien til Thon hotel Oslofjord og deretter Sandviksveien og Billingstadsletta videre til Fekjan. Været var strålende, passe varmt og det var bare å nyte. Underveis kjenner jeg også etter hvordan det er med foten, men den kjennes ok og da er alt bra.
Neselva
Jeg krysser Neselva og tar Nesbruveien videre forbi Ikea på Slependen før jeg fra en undergang tar inn Nesbruveien. Straks etter Nesøybrua (over Grønsund) tar jeg til avveksling inn Sundveien og deretter Øverbergveien til Broveien.
Utsikt fra Broveien mot nord
Fra veikryss ved Kiwi (Broveien-Otto Blehrs vei) starter liksom Nesøya rundt. En runde på 5,6 km som er like morsom, variert og kupert uansett hvilke vei man velger.
Otto Blehrs vei mot veikryss ved Kiwi og Broveien
Jeg velger denne gang å ta til høyre – Dvs; Vestre vei, Søndre vei, Østre vei og Otto Blehrs vei tilbake til Kiwi og Broveien. Etter gjennomført runde der jeg går noen bakker tar jeg Broveien tilbake til Nesøybrua.
Nesøya rundt er en fin tur
Her går jeg ned trappa til Kyststien som jeg følger videre langs sjøen til rundkjøring ved Slependveien-Sandviksveien. Herfra tar jeg så samme vei tilbake til SBC-bygget som jeg kom. En fin tur langs landeveien i Sandvika og omhegn. Og selv om det tidvis ble varmt, kjenner jeg ikke noe murring fra foten. Herlig!
18 mars 2019. Løpetur i Favorittrunden for å få TurBirken ut av bena.
Fra Haraløkka langs Bølerlia til Nøklevann skole og ned “skolebakken” til Rustadsaga. Bena kjennes bra og det går greit. Jeg tar Generalen, Skullerudveien og Enebakkveien til Ryen før jeg fra veikryss i Svardalsveien svinger til høyre inn Plogveien.
Denne følger jeg forbi Manglerud senter og Manglerud skole til Enebakkveien. Deretter tar jeg samme vei tilbake til Haraløkka som jeg kom. Underveis ved Nøklevann skole hilser jeg på Erik som er trener for de yngste løperne til Bøler IF Friidrett.
15 mars 2019.Terje og jeg som hadde overnattet på Scandic Victoria i Lillehammer skulle møte Einar som kom direkte fra egen hytte for felles avgang med buss.
Presis kl. 06:00 gikk vi om bord i en av bussene som gikk fortløpende ettersom de ble fylt opp. Einar og jeg fikk plass ved siden av hverandre litt bak i bussen mens Terje satt lenger fremme. Atmosfæren er som vanlig litt spent, men praten gikk løst og stemningen god. Vi hadde imidlertid ikke kjørt mange minuttene før sjåføren kunne opplyste om at det på Rena var ca 5 plussgrader og striregn. I flere sekunder ble det helt stille på bussen og de som spiste sluttet å tygge, hmm. Nei nei, jeg bare tuller sa han etter en stund – det er fine forhold med ca 7 blå på start.
Underveis tenkte jeg for meg selv at dette er 10.gang jeg går denne fine turen fra Rena til Lillehammer. I all slags vær og føre har jeg gått over fjellet med en sekk på minst 3,5 kg og hver gang, har det vært like flott å fullføre. Men denne gangen skulle det liksom bli et slags farvell siden dette skulle bli min siste reise i Birkebeinerens rike.
Lavt stressnivå på Tingstadjordet der de siste forberedelser gjøres
Terje og Einar med siste finpuss før starten
Foruten at vi er 3 turkompiser, naboer og tidligere kollegaer, går vi alle for samme klubb – Team Sportsmanden. Fra Høyre mot venstre Einar, Terje og Arvid
På Tingstadjordet er stemningen rolig når vi gjør de siste forberedelsene. Vi avleverer returbagasjen på rett plass, tar noen bilder og skravlet litt med de rundt oss før vi finner plassene våre i rett startpulje. Dvs, Terje og jeg i Pulje 1 mens Einar som har ambisjoner om sub 5 skulle starte i pulje 3. Dette fordi det er mer motiverende å ta igjen løpere enn å bli forbigått. Og med et ønske om God tur og lykke til! – var vi klare for start.
Pulje 1 klar for start. Terje med gul lue og jeg like bak
Straks etter smalt startskuddet og så var vi i gang. Først sakte og så fortere ettersom feltet strakte seg ut. Utgangspunktet mitt var å ha en fin tur som skulle nytes underveis. Det var kanskje derfor jeg også hadde valgt felleski. For å kompansere for dårlig teknikk og at jeg ville gå så billig som mulig oppover, da fikk det heller stå sin prøve med dårligere glid.
Mat- og drikke på Dambua
Det gikk greit og jeg passerte flere mat- og drikkestasjoner hvor jeg forsynte meg godt. Forholdene var bra med faste fine spor hele veien. Å gå Birken tenkte jeg, er litt historisk. Bak sagaen om Birkebeinernes ferd ligger en dåd som tiltaler oss til alle tider. Man kan liksom se for seg to Birkebeinere som kjemper seg fram over fjellet i forrykende uvær uten tanke for å snu eller gi opp. Å være en Birkebeiner er slitsomt, men mest av alt, moro!
På vei mot Kvarstadsetra
Ettersom jeg skulle nyte både turen og omgivelsene, var det et skår i gleden at tåka lå nokså tjukk langs løypa. På en måte var det kanskje greit da man ikke så toppen før man pluteselig var over Dølfjellet, Raudfjellet og Midtfjellet, men fra Sjusjøen og ned ble det en utfordring da vi ikke så hvilke vei sporene gikk. Det ble en del knall og fall, men jeg kom meg greit ned og staket den siste biten inn på Birkebeiner stadion og i mål.
Fullført TurBirken Ski 54 km – 2019. Well done!
Godt fornøyd med egen innsats fikk jeg noen til å ta et bilde før jeg ble sluset videre gjennom målområdet. Med diverse godsaker som mat og drikke under armen og i lommene, satte jeg kursen mot bussen for videre transport til Haakons hall.
Her treffer jeg en fornøyd Terje som kom med samme buss. Hvordan har det gått med Einar spør vi og straks etter fikk vi følgende melding fra ham; “Helvete!! Tid: 5,06. Ser ut som det er umulig å komme under 5 timer 🙁 – blir nok en tur til”
Det fine med å gå Birken på en fredag er at det går pent og pyntelig for seg, lite trengsel, mindre køer og ikke minst at det er varmt vann i dusjen. Herlig!
Jeg henvender meg til sekreteriatet og for her bekreftet at dette var 10.gang. Og som lønn for strevet, fikk jeg et flott glassfat som bevis på at jeg er en Birkebeiner. Tusen takk!!
I og med at Kong vinter har gjort sin inntreden for andre gang denne vinteren nyttet Einar og jeg anledningen for en skitur fra Sognsvann til Kikut – tur/retur. Og siden jeg har skaffet meg fellski var det nettopp disse jeg ville prøve denne gangen. Utvalget av fellski er stort og etter litt om og men – falt valget på Atomic Redster C7.
Fra Sognsvann tok vi løype på sørsiden mot Ullevålseter. Det var noe harde spor i starten, men bedre ettersom vi kom lenger innover. Jeg hadde justert bindigene med 3 knepp bakover for bedre glid og faktisk gled det ganske bra der vi staken forbi Lille Åklungen akkompagnert av morsom “plystrelyd” fra skiene. Straks etter Lille Åklungen var planen å fortsette mot Aurtjern og Bjørnsjøhelvete, men det var ikke kjørt spor og dermed kravlet vi opp bakken til Ullevålseter.
Fra Østre Aurtjern mot Vestre Aurtjern – Nordmarka
Fra Ullevålseter setter vi kursen videre mot løypekryss ved Østre Aurtjern før vi fortsetter i nysatte spor til Vestre Aurtjern, Langmyr og Kobberhaugsmyr. Forholdene er flotte og selv om det snør, føyker og blåser, nyter vi turen videre over Glåmene og ned til Østre Fyllingen.
Løypekryss på Glåmene – Nordmarka
Her sklir vi ut på vannet og følger scooterspor over Kalven. Men her må vi brøyte oss videre i spor som var føyket igjen og knapt synlig, men da vi kom over og inn i skogen, gikk det greit videre til Kikutstua.
Kikutstua ligger midt i Nordmarka på nordsiden av Bjørnsjøen
Etter å ha vært innom varmestua for mat og drikke, hilst på andre som er på tur, setter vi kursen tilbake i samme løype som vi kom mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen. I neste løypekryss møter vi en tråkkemaskin som kom fra Bjørnsjøhelvetet. Og i nysatte spor skled vi avsted langs kraftleningen mot Bjørnsjøhelvete som ligger midtveis mellom Bjørnsjøen og Skjærsjøen. Løypa som er småkupert er både morsom og fin, men har sine utfordringer – som da jeg i stor fart skulle skifte spor og skia skar rett ned i løs snø mellom sporene med det resultat at jeg tok et svalestup og landet på tryne. Det tok noen sekunder før jeg fortumlet ser at Einar kommer i full fart og jeg rekker akkurat å sette meg opp før han suser forbi. Puh! det var nære på.
Med skrubbsår på nesa fortsetter vi i samme løype til Østre Aurtjern hvorfra vi tar løype mot Sognsvann på nedsiden av Ullevålseter. Langs Lille Åklungen og Sognsvann var sporene blanke og fellen fikk midre feste, men det gikk greit og straks etter var vi tilbake ved start.
Selv om forholdene varierte underveis, er det alltid hyggelig å komme til Kikutstua som ligger midt i Nordmarka på nordsiden av Bjørnsjøen. En fin tur i flotte Nordmarka som kan anbefales.
