Birkebeinerrennet 2008
13.mars
Skiprepp hos Dennis som sørger for god glid
15.mars 04.15 kimte klokka og opp jeg spratt, for nå var de klart for årets Birkebeinerenn. Vi hadde i år ordnet med egen sjåfør da Øistein skulle kjøre Odd-Vidar, Roger og meg opp til Rena. Klokka var ca 04.45 da jeg satte meg i bilen og vi dro av sted for å hente Roger på Frogner. Underveis ble frokost fortært og vi sørget for å få i oss nok væske.
Kansje det ble litt mye væske?. Tissepause.
Vel fremme i Rena ca kl 07.30, lesses utstyret av.
På Åmot samfunnshus henter vi startnummer m.m. Etter å ha ordnet med dette sier vi adjø til Øistein og finner en buss som frakter oss opp til startområdet. Odd-Vidar og jeg skulle starte i pulje 11 kl 09.00 og Roger 5 min senere i pulje 12. Vel oppe på startområdet var det ikke mer tid enn at vi rakk å legge på dagens festesmurning som besto av flere lange med VR50 utenpå isklister som var varmet inn dagen føre.
Påføring av dagens festesmurning, VR50
Sola skinner fra en skyfri himmel og ikke et vindpust merkes. En stor kontrast til året føre (2007)der rennet måtte avlyses pga av sterk vind osv,. Det opplyses over høytaleren at det fra meldeposter på fjellet og andre steder, blir meldt om svært så gode forhold og at det er skarpt føre slik at det nå skulle kunne bli mange nye rekorder.
Odd-Vidar og jeg hadde nå funnet vår startgate og vandret så lang frem som det var mulig og vi parkerte skiene ved siden av hverandre. Planen var at vi skulle gå sammen ut og se hvordan det ble underveis. Vi hadde også langt inn meldetjenester på mobilen slik at vi kunne holde rede på hvor man befant seg i forhold til hverandre.
Speakeren på stadion opplyste at det nå var 5 min til start og vi spente på oss skiene og ønsket hverandre god tur og lykke til. Jeg håpet at vi ville få en fin reise over fjellet og at jeg kunne komme i mål føre 6 t som i så fall ville være en ny pers. Der gikk så starten og rekkene satte seg i bevegelse. Den rekka jeg sto i forsvant ut føre rekka der Odd-Vidar sto slik at vi kom bort fra hverandre allerede fra start. Vi så ikke noe mer til hverandre før etter målpassering. Meldetjenestene underveis fortale omtrent hvor vi befant oss i forhold til verandre og det var morsomt.
På veg ut av stadion og oppover mot Skramstadsætra kjente jeg at skiene var gode og at feste var bra. Sporene var flotte og alt virket perfekt og det var bare å finne en bra rytme og ikke bli for ivrig.
På vei opp til Skramstadsætra
Synes det nå gikk greit og holdt godt følge med resten av pulje 11. Vel oppe og forbi Skramstadsætra og etter noe å drikke, var det bare å nyte turen videre mot Dølfjellet der forholdene nå var perfekte. Spor, snø og vær var strålende og bedre kunne det ikke bli.
Dølfjellet
Vel oppe og over Dølfjellet begynner de første lange utforkjøringene ned til Dambua. Her oppdager jeg til min store forskrekkelse at jeg hadde vannvittig god glid og idet jeg tar igjen en forankjørende så fort at jeg nær treffer vedkommende, må jeg hoppe ut av sporet og kommer borti en som lå på utsiden av meg slik at jeg faller. I det jeg skal reise meg opp, kommer neste løper og kjører rett over mine ski og jeg trodde et øyeblikk at ferden var over, men heldighvis var hværken ski,staver eller armer-og bein skadet og jeg kunne forsette nedover.
På Dambua tar jeg noe å drikke og setter så avsted mot Raufjellet. Fortsatt er vi godt samlet i pulje 11 og ferden opp til Raufjellet går i lange slake diagonalbakker. Forholdene er fine og det går veldig greit oppover i en passende rytme.
Raufjellet
Jeg fulgte ikke med på tiden underveis men følte at jeg lå godt ann jf, tidligre renn og gikk på med freidig mot. Over toppen på Raufjellet var det mange slake stakepartier og utforkjøringer og man kom omsider ned til Kvarstad på en fin måte uten å være utslitt. Jeg kjente imidlertid til noen stikkninger på venstre side fra armhulen og nedover og krampetendenser i armene etter mye staking, og måtte således ta det med ro.
På Kvarstad ble det mat (bananer) og drikke og vi var nå halveis i løpet. Her kikket jeg på klokka og ser at jeg er godt under 3 t og dette lover godt for resten av løpet da jeg fra før har som bestetid på Kvarstad 3.21,32. Jeg visste jo nå at det var her løpet egentlig begynner da ferden videre var opp og over Midtfjellet.
På vei ut fra Kvarstad var løypene fortsatt like fine men kansje noe blankere og jeg vurderete derfor å legge på VR60. Etter å ha gått et stykke og kommet noe høyere opp i terrenget, endrer forholdene seg slik at det ikke lenger var behov for omsmøring og jeg fortsetter så videre og har gode nok ski. Det er mange lange og til dels bratte bakker og man kjenner at det tærer på kreftene og tempoet er ikke stort, men jeg befinner meg fortsatt sammen med pulje 11 og 12 og er fornøyd med det.
I de noe slakere partiene føre toppen stanser jeg og går ut av løypa for å ta noe å spise og drikke. Finner frem en New Energi og rusler langs løypa mens jeg spiser denne. Ikke så lett å få i seg dette da sjokoladen som var hard å bite i smuldret opp i munnen, men det smakte alikevel bra. Mens jeg ruslet langs løypa hadde jeg mistet den ene hansken og så at den lå 50-100m bak og fordi jeg var sliten vurderte jeg et øyeblikk å ikke gå tilbake men tok til fornuften og hentet hansken og begynte på den siste biten mot toppen av Midfjellet.
Jeg fikk her følge av en svenske som gjenntatte ganger spurte om det var langt igjen til mål og jeg svarte like mange ganger at jaaa det er det. I det vi passerer toppen av Midfjellet sto det på skilt at det var igjen 19 km til mål.
Vel over toppen bar det videre i et lettere terreng med mye staking og den gode glien kom til sin rett. Etter en stund kjenner jeg igjen stikkninger på venstre side og tar det derfor litt rolig. Kommer så frem til Sjusjøen og her er det mye folk langs løypa og setter sitt preg på dagen. Tilbud av diverse drikke mangler ikke men for sikkerhets skyld tar jeg ikke imot noe av dette og passerer caravanplassen, ned i tunellen og opp til mat og drikkestasjon på den andre siden.
Etter mat, drikke og en rask titt på klokka hvor jer ser at jeg ligger godt an til en tid under 6 t, setter jeg av sted og ser nå frem til at det blir mange og lange utforkjøringer. Her går kilometrene fort og farten er stor. Klarer å holde meg på beina men det er ikke lett når andre faller rett fremfor en. Det ligger bemerkelsesverdig mange brekte staver langs løypa og forbløffende nok har dette ligget gjennomg hele løypa og ikke bare der det er utforkjøringer. Ved passering av skilt 8 km, hører jeg melding på mobilen og så nok en melding tett på og tenker at nå er Odd-Vidar og Roger i mål.
Vel nede i lavlandet etter utforkjøring kjenner man at det meste av festesmurningen er lagt igjen i utforkjøringene og skiene er nå glatte og vanskelige å gå med. Underlaget er blødt og sporene helt visket bort og det er vanskelig å ta seg fremover. Egentlig er terrenget slik at det skulle være greit å stake men med kramper i armene ble dette vanskelig og det ble fryktelig tungt å gå. På dette tidspunktet var jeg veldig sliten og det hjalp ikke stort på humøret å se alle som jeg hadde kjørt forbi tidligere, nærmest bare ruslet forbi. Av de mange store og små ?helvete? underveis, tenkte jeg på dette tidspunktet at dette skulle være siste gangen. Men så endelig hører jeg speakeren på stadion og når brua kommer til syne var det bare å smile tappert til fotografen og karre seg i mål som best en kunne.
Etter målpassering og etter å ha mottatt pins for fullført løp, kikket jeg på klokka og så at jeg hadde satt en pen personlig rekord med tiden 5.34,52.
Øistein oppnådde kontakt og viste vei bort til de andre. Etter å ha fått noe å spise, (varm suppe) og noe å drikke samt fått tid til å summe seg litt, var vi alle skjønt enige om at dette hadde vært en kjempeflott tur og både Odd-Vidar, Roger og jeg hadde nådd våre mål om personlige rekorder og det hadde vi gjorde til gangs.
Roger med en fra neste generasjon, Øistein og Odd-Vidar
Veldig fornøyd med gjennomført løp
Roger takket for følge og reiste direkte på påskeferie mens Odd-Vidar, Øistein og jeg reiste ned til Kristin- og Håkons hall for å dusje m.m. I garderoben ble det en fortjent øl som var fraktet over fjellet, og det var godt med en varm/kald dusj. Ute i hallen hentet vi tiddiplomen og etter noe tjappe sammenligninger gratulerte vi hverandre med flott gjennomført renn.
Vi gikk så opp til en ventende Øistein i bilen og satte avsetd på hjemveien. Vi valgte på grunn av trafikken å kjøre Rv 4 om Gjøvik. I Gjøvik stanset vi ved McDonalds og inntok en smakfull burger.
Burger,frites og cola samt kaffe smakte fortreffelig.
Tusen takk til Øistein som stilte med bil og var sjåfør for dagen.
Når jeg i ettertid sammenligner årets renn som var nær perrfekt, med tidligere renn, går det frem at jeg på samtlige passeringer også denne gang har gått fortere enn forrige gang.
2005:
Skram. 1.05,41 Kvars. 3.23,57 Susj. 5.17,55 L.ham. 6.23,32
2006:
Skram. 1.05,03 Kvars. 3.21,32 Sjus. 5.08,11 L.ham. 6.08.11
(- 0,38 (- 2,25 (- 9,44 (- 15,21
2007: avlyst
2008:
Skram. 59,47 Kvars. 2.53,29 Sjus. 4.33,21 L.ham. 5.34,52
(- 5,16 (- 28,03 (- 34,50 (- 33,19
Straks målpassering, 54 km
