Østmarka; på barfrost og litt snø i marka ....

19 november 2024. Siden det nå var tørre stier og litt barfrost skulle jeg benytte en seniordag for stiløping i marka. At det var kommet et ørlite lag med snø er helt ok så lenge det ikke er is under. Og forholdene i marka skulle vise seg å være bra selv med et tynt snølag.

Ofte når jeg planlegger langturer (20 km ++) i marka er jeg gjerne innom Vangen Skistue, men denne gangen skulle jeg følge stier sørover til Tømmerholtjern og over til Eriksvann via Griseputten. En sti jeg ikke har tatt tidligere, men gøy med nye stier osv. Deretter fortsetter jeg så videre nordover langs Sør- og Nord-Elvåga til Mariholtet Sportsstue.

Fra Haraløkka tok jeg grusvei til Rustadsaga, Trekanten og Øgården. Det var fortsatt ikke helt lyst enda, men i øst skimtet jeg en slags soloppgang. Herlig tenkte jeg mens jeg fortsatte innover i rød løype til Steinbakken der jeg velger å ta til venstre. Løype til høyre går inn Gudbrandsdalen mens jeg følger løype opp bakken mot Kruggmyra. Vel over toppen og straks etter Cudriobakken tar jeg Blåbærstien (umerket) sørover til løype-kryss. Herfra tar jeg blåsti videre et stykke før jeg igjen tar umerket sti til venstre. Stien som på Strava kalles “Den glemte sti” går delvis over Langvannsbrenninga som ikke er spesielt høyt, men allikevel en fin utsikt mot øst. Se bilde.

Vel over toppen og ned til F-ruta går det greit, men det er nokså bratt og det gjelder å være forsiktig. Straks etter tar jeg umerket sti til høyre, opp skrenten og videre sørover på Spinneråsen. Det er en stund siden jeg var nettopp her og jeg surrer litt med å finne rett sti, men finner så frem til Bautaen.

Den 2,5 m høye steinen på Spinneråsen har ukjent opprinnelse, men er et populært turmål. Gamle Østmarkaboere har fortalt at den har stått der fra før 1860. Av flere teorier er det mest sannsynlig at det er en grensestein mellom to eiendommer, reist på 1700-tallet av Peder og Karen Cudrio som eide store deler av Østmarka på slutten av 1700-tallet.

Spinneren, Spinneråsen er en åsrygg mellom Langvann og p-plassen ved Sandbakken. Deler av åsen går også under navnene Nord-Spinneren, Mellom-Spinneren, Sør-Spinneren og Spinnerhue ved den bratte avslutningen av åsen i sør.

Jeg følger sti sørover (se bilde over) i “Spinnerens Friluftslivsområde” som omfatter Sølvdobla, Dølerud, Spinneren, Tretjerna og som grenser mot bekken mellom Eriksvann og Sør-Elvåga i øst. Området ble vernet som friluftslivsområde i 2013, en verneform som ble innført i forbindelse med markaloven (2009). Stien er lettløpt for det meste, men bratt ned ved kraftledningene. Her i bratthenget øst for Mellom-Spinneren lå en Milorghytte under krigen, kalt Spinnheim.

Med tunga rett i munn kommer jeg ned skråningen til skiløypa i Klokkeruddalen. Var litt spent på underlaget videre, men helt ok å følge skiløypa frem til Klokkerud. Herfra går jeg opp bakken mot Sandbakken, men først en tur bortom Jesusbilde som er malt på stein. Se bilde.

Det var tyskeren, Helmuth Rohloff, som malte jesusbilde som han selv kalte <<Påskemorgen>>.

Om Sandbakken Helt opp til 60-tallet ble det drevet småbruk på Sandbakken. Tuftene til en låve kan fortsatt sees vest for huset. Gamle bilder viser store arealer med dyrket mark mellom Sandbakken og Tømmerhol, plassen sørøst for Sandbakken som nå knapt nok er synlig i den tette skogen. Stedet skal ha blitt ryddet allerede på 1700-tallet, og var husmannsplass under gården Hellekindset (nå Lille Stensrud) og Hanåa. Sandbakken ble senere selvstendig småbruk og drevet av Wilhelm Holmen fra 1865 til grosserer Johannes Schønnsby overtok i 1917. Han forpaktet bort jorda til Abel Corelius Andresen. Oslo kommune kjøpte stedet i 1956 og bygde på serveringsfløyen. Den nye, moderne sportsstua ble åpnet i 1959, samtidig som drabantbyene i Oslo øst ble bygget ut og turinteressen var på topp hos Oslofolket. På slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet ble også serveringsstedene Rustadsaga, Vangen og Mariholtet bygget eller utvidet. Sandbakken hadde dusjanlegg i kjelleren, og tanken var at de urbane familiene først skulle ta den obligatoriske søndagsturen, så en tur i dusjen for til slutt å innta søndagsmiddagen på markastua. Fakta; (Skoforeningen.no)

Jeg tar noen bilder ved Sandbakken før jeg løper videre på blåsti til Tømmerholtjern som ligger like øst for Sandbakken. Se bilder.

Her ved Tømmerholtjern var det i 1954 planer for en turisthytte. Men planene ble endret og småbruket Sandbakken ble i stedet kjøpt og rustet opp som serveringssted. Skiløypa nordvestover fra tjernet var en upreparert puttisløype som man måtte gå med puttiser (=gamasjer).

Fra sti-kryss ved Tømmerholtjern tar jeg blåsti mot Eriksvann. En sti jeg ikke har tatt tidligere, men alltid gøy med nye stier osv. Det var litt kupert, men en morsom sti som gikk via Griseputten til sti-kryss ved Eriksvann. Se bilder.

Griseputten er et lite vann øst for Sandbakken. Sørøst for tjernet ligger Nygårdsåsen hvor det tidligere sto ei lita koie som bl.a. ble brukt av speidere og andre turfolk. Like nord for tjernet ligger et enda mindre tjern/putt som går under navnet Afrikaputten eller Lille Griseputten. Det var fiskeentusiasten Lars Nilssen som mente det småkuperte terrenget minnet ham om afrikanske savanner og derav navnet, Afrikaputten.

Fra sti-kryss ved Eriksvann tar jeg blåsti langs vannet nordover. Forholdene er bra og det er bare å nyte. Se bilde.

Eriksvann; vann sør for Elvåga som følger kommunegrensen mellom Oslo og Enebakk. Rett sør for vannet grenser de to kommunene mot Ski, mens nordenden av vannet så vidt går inn i Lørenskog. Fint bade- og fiskevann. Vannet hadde drikkevannsrestriksjoner fra 1969 til 1981 pga. utløp i Elvåga.

Jeg følger sti langs bekken forbi Søndre- og nordre Svanefoss hvor “Børre” har satt sitt tydelige preg på omgivelsene og frem til sti-kryss. Herfra tar jeg F-ruta videre et stykke før jeg fra neste sti-kryss fortsetter nordover mens F-ruta tar til høyre mot Slepptjern.

Skytten, Sør, ved østbredden av østre vik i Sør-Elvåga. husmannsplass under Losby, muligens ryddet av finner allerede midt på 1600-tallet. Lenge etter at siste husmann var flyttet ut fra Sør-Skytten, drev Losby Bruk og senere Lørenskog Bruk sag her. En dampmaskin (Lokomobil) ble satt opp i 1928, og var i drift fram til 1934. Plankelassene gikk da over Elvåga-isen til Visperud ved Strømsveien. I 1942 ble en ny sag med dampmaskin satt opp på Sør-Skytten, denne gangen i regi av Lørenskog Bruk. Saga hadde tidligere stått på øya i Skålsjøen. Saga var i drift ved Sør-Skytten fram til ca. 1947. restene av den store dampkjelen ligger fortsatt vest for der rød og blå sti går sammen. Andre rester etter sagbruket finnes nærmere vannet.

Terrenget er småkupert, men mange fine strekker på godt underlag. Straks etter Purkemyrene som ligger øst for Sør-Elvåga kommer jeg frem til neste sti-kryss. Skulle jeg ta til høyre mot Skråbakkhullet (17-mai plassen) og nordover eller fortsette videre ned mot Skytten og opp Tjuvdalen tenkte jeg mens jeg tok noen slurker vann. Men siden det er lenge siden jeg var i Tjuvdalen var det nettopp den veien jeg valgte. Tjuvdalen som er et dalsøkk nordøstover fra Skytten, mellom Nilsåsen og Svarvestolsbrenna. Stien som stiger slakt går i åpent terreng delvis rundt Nilsåsen og frem til sti-kryss. Herfra fortsetter jeg nordover mot Mariholtet over Gardfangåsen. En ås øst for Nord-Elvåga der navn på åsen kan komme av at det på åsen ble hentet virke til gjerder-gar, skigard.

I neste sti-kryss vurderte jeg å ta deler av <<Påskeløypa>> til Skilledalen og lysløypa, men valgte å følge sti videre til Elvågaveien. Denne følger jeg nordover forbi Gaupesteinene til lysløypa (Mariholtet – Vallerud) og ned til demningen. Her tar jeg noen bilder før jeg løper videre til Mariholtet sportsstue.

Elvåga var opprinnelig to vann, Sør- og Nord-Elvåga. Nord-Elvåga er Østmarkas nest største vann, og det er 7 kilometer fra nordenden av Nord-Elvåga (Fri-Elvåga) til sørenden av Sør-Elvåga. Begge vannene var tidligere tatt ut til drikkevann for Oslo (Aker). I 1962-1965 ble demningen som deler Nord-Elvåga i to ved Mariholtet bygd. De to Elvågavannene ble da hevet hhv ni og fire meter og ble nå ett vann. Ny bru måtte bygges i sundet mellom Sør- og Nord-Elvåga; Skyttenbrua eller El Paso som friluftsungdommen kalte den. Drikkevannet fra Elvåga var de første årene et tilskudd til Nøklevann. Vannet ble pumpet fra Elvåga (Gullsmedvika) til høyeste punkt på åsen for å renne videre nordvestover til Nøklevann ved Bremsrud. I Fri-Elvåga er det badeplass ved Mariholtet og godkjent bålplass på vestbredden omtrent midtveis i vannet.

Elvågavassdraget er i likhet med Losbyvassdraget blandt de få vassdrag på Østlandet som renner nordover. Slikt vann skal ifølge gammel overtro virke både foryngende og gjøre bot for de fleste plager og sykdommer.I følge Eddadiktningen dannet Elvåga, Elìvagar, grensen mellom den bebodde verden og de farlige jotnenes verden, så øst for Elvåga skulle man ikke gå.

Det er ikke så ofte jeg er innom Mariholtet, men du verden så godt det smakte med bolle og brus og ikke minst en pause.

Fra Mariholtet tar jeg lysløypa til Sleppa, Sarabråten, under og over Korketrekkeren, Østmarksetra og Ulsrudvannet før jeg avslutter den siste biten hjem med et forsøk på et stigningsløp (puhh).

En fin langtur i marka der forholdene må sies å være gode. En tur å anbefale.

Ca 27 km

Tekst til bilder; Østmarka fra A til Å.

Se tur på Strava HER:

Se flere bilder fra samme tur;